Malapascua - endelig hjemme

Vi er BALIK, tilbake i vårt lille paradis. Vi hilses velkommen av Ponaliza, venner og kjente. Været er rufsete, men varmt og herlig. Vi er endelig hjemme igjen! Louise og Madeleine camper i vår hytte til ny er ledig i morgen. Fy som vi koser oss!

I dag gikk jeg og Ponaliza tur rundt absolutt hele øyen. Alle stier, klipper, strender og hemmeligheter ble utforsket. Jeg trodde min gravide venninne skulle bli fort sliten og at Filippinere ikke gikk så fort i varmen. Der tok jeg skikkelig feil! Hun travet rundt som en ekte nordmann på tur, rett opp bakkene med prat og glis. Jeg hang med i svingene og nyter en aldeles fantastisk trimrute, minner aldri så lite om turene rundt Lesten. 3 timer i dag med alle stikkturene hit og dit. I morgen tidlig prøver vi korte ned til 1,5 timer, eller noe sånt. Plutselig kommer det et syn vi bare må nyte. Da gjelder det stoppe og bare glede seg over å være til. "Å glede seg til akkurat nå" - min definisjon på lykke. Den gjelder nå!

God vår alle sammen!

Sjekk Kurt sin lille reklamefilm fra White Sand. Det er hytta vår!
 http://www.youtube.com/watch?v=IaEZzm8Ca3s

Graduation Lola Day Care Center

 

En rørende og flott dag! Våre 10 "avgangsstudenter" - graduates - ble hyllet og feiret i stor stil. Siste dag før sommerferie, deretter klare til oppstart i 1. klasse.  Alle elevene på Lola Day Care Center sang, danset, holdt tale eller resiterte. Foreldrene danset til disco og Shakira, lærerene kom etter. Hoftene vrikket og latteren satt løst. Formelle taler, hatter, skjortler, prest og messe, flere diplomer og utdeling av beste ditt og beste datt. Dette er noe helt annet enn vår sommeravslutning i barnehagen med markering av førskolegruppe!

Til slutt fikk alle elever med familie servert Pansit, nudelgryte kokt over bål i "dirty kitchen" og sjokoladekake til dessert. Inne bugnet bordet av kaker, mat og brus, men kun for de spesielt inviterte. Prest, oss, lærere og andre av "betydning". Vi må følge tradisjonene, men skillet mellom fattig og rik vises bare tydeligere i situasjoner som dette. Jeg gikk derfor ut med to av "våre" kaker også. Normalt får ikke de "øvrige" servering i det hele tatt, men det gikk ikke mamma med på.

At elevene bor i skur i kummerlige kår med både mangel på mat, drikke og skikkelig husrom var forøvrig helt umulig å se i dag.  Ett år på Lola Day Care Center har gitt dem både større kunnskap og sunnere helse. Med sine flotte uniformer og store smil kan man bare bli rørt over å tenke på deres hverdag utenom skolen og deres alternative liv uten.

I morgen reiser jeg kl 08 på shoppetur til Cebu City. Skal sjekke ut hvilke filmer som går på kinoen og bare nyte to barnefrie dager. Om jeg kommer frem i live med lokalbussen da. Nattinatt!

      

 

Et lite livstegn

Heisann alle sammen!

Det er ikke alltid lett å finne internett eller få internett til å virke når vi finner det. Sånn er det med mye her i Filippinene, absolutt ikke et land som passer til dårlig tid eller stress. Alt skjer når det skjer, og om det skjer. Vi har også selv kommet inn i tralten nå. Hverdagen har satt seg og i vår dvalemodus lurer jeg ofte på hva jeg skal dele av interesse på bloggen vår. Vi bare nyter at dagene flyter sammen i en fin blanding av fornøyde barn, voksentid om kvelden, deilig mat og badetimer på stranden. Inne i mellom reiser vi til mamma og pappa sitt hus i Bogo. Der ser vi film i stua, hviler i myk sofa, møter store og små venner og handler inn litt småleker og stæsj på kjøpesenteret. Og vasker tøy, ikke minst. Vi bor primitivt og muggent på øyene. Etter noen uker i fukt og strandliv er tøyet prikkete og lukter søtt og innestengt. Det gjør sikkert vi også og en varm dusj er alltid like kjærkomment.

Nå venter vi på graduation på Lola Day Care Center. Klokka 13 starter messen, med prest og offer av brød, vin, blomster, frukter og lys. Klokka 14 starter selve seremonien, en helt høytidelig, formell og annerledes avslutning på skoleåret. Noe helt annet en familiegrill i skogen eller kjeks og saft i gymsalen. Det pyntes og ordnes, øves og drilles. Vi gleder oss og er spente på hva dette egentlig er.

Ellers får vi stadig nye meldinger om blåveis og smeltet snø hjemmefra, det er godt å tenke på alle dere der hjemme som kan nyte de første vårtegn. Her på Filippinene har sommeren startet. Det har det ikke regnet en dråpe på 4 dager og varmen kommer snikende. I 3 måneder har vi bare kost oss med akkurat passe varmt og ingen brente og svette kropper. Nå starter en ny hverdag, med litt mer omtanke for varme, solkrem og skygge. Vi har ikke brukt aircon og omtrent ikke vifte siden vi kom, helt ulikt de andre turister. Vi er derfor godt avklimatisert og sliter nok mye mindre enn dem når sommertiden kommer.

Det er bare så deilig her. I går kveld tenkte jeg på alle de flotte 3 ukers sydenturene vi har hatt. Tenk at vi nå har uke på uke med strandferie, en uendlig lang sydentur. Helt merkelig opplevelse. Vi reiser tilbake til Malapascua på mandag. 1, 5 nye uker med latskap. Påsken feirer vi her i Bogo med alle våre venner. Deretter har vi hele 7 uker igjen før Norge lokker med ny sommer og kos. Kommer vi ikke hjem med ny frisk og sunne sjeler etter denne opplevelsen vet ikke jeg hva som skal til! Det første vi gjør hjemme i Sykkylven blir nok likevel å fyke fjellene og melde oss på Zumba og andre fysiske festligheter. Latskap er deilig, men også farlig nedbrytende. Vi svømmer, tøyer hjemmelagde strikker, tar sit ups og løfter vannflasker, men vi savner mer aktivitet. Vi skal vel ikke akkurat klage, unnskyld for det!

Tre herlige høydepunkter har vært i fokus den siste tiden hos oss. Bryllupet til Jannicke og Svein Frode og de to runde magene til Maren og Mariann. Vi har ventet og gledet oss sammen med dere hele veien og nå kan vi jo bare feire! Det norske flagg reises på Lola Daycare Center kl 14 i dag. Ja vi elsker runger over høytaleranlegget. Da skal vi jammen gaule med helt og alene til ære for dere alle sammen. Gratulerer kjære venner, med både ekteskap og nye små prinsesser. Snart kommer vi hjem for å kose med dere alle sammen!

Nå må jeg stryke litt kjoler og dusje litt småtroll. Om ikke teksten ble forfattet med ettertanke eller innholdet var av betydning, fikk dere i alle fall et aldri så lite livstegn fra oss her i Filippinene. Kanskje bloggen til slutt blir bare det? En måte å holde kontakten på. Mer enn mitt forum for filosofering over livets rariteter i en ny kultur og i en annerledes familiesetting. Vi får se. Brått vippes vi ut av hverdagsflyten. Da kommer jeg sterkt tilbake med nye betraktinger!

Hilsen fra oss alle sammen!

Bantayan

30 min med tricycle fra Bogo, 2 timer med rusten ferge, så er du på Banatayan. En øy i rask utvikling, med 3 små byer, der Bantayan City har minibanken, Santa Fe har turistene og den tredje byen har et navn vi ikke helt har fått tak på enda.

Santa Fe minner litt om blanding av Langkawi, Kreta og Phuket, for de som har vært der. En blanding av alt, turister, barer, fantastiske strender og sexturisme. Litt upersonlig i forhold til Malapascua og med et alt for stort innhogg av feite gamle vestlige mannfolk med unge filippinske jenter på fanget, kjøpt til ferien eller fast innnkvartert i boligen her. Vi møter dem på hvert gatehjørne, sjelden andre steder. De sitter helst på en skandinavisk eller vestlig eiet bar. Sitter i timesvis i klynger med den ene ølen etter den andre. Heldigvis ser vi også tilsynelatende solskinnshistiorier, flotte "normale" unge vestlige mannfolk hånd i hånd med sin filippinske kone, ungene løpende rundt og alt ser vel og fint ut. Vi kjenner også personlig noen av dem. Likevel er vi midt i en tydelig ukultur og liker det dårlig. Men, vi koser oss og har bestemt oss for å være her i en uke til.

Vi er innkvartert i en sjarmerende muggen liten bungalow regelrett rett ved vannet ved høyvann. Ungene rusler rett ned og ut i vannet om morgen og vi strekker oss ut til synet av en lagune med hvit sandbank og små surfebølger i bakgrunnen. Palmene svaier og kjøler. Båtturer tøffer oss avgårde til små private øyer, vi snorkler og finner grotter å svømme i. Vi sovner til karaoken i nabobygget og gliser når svisker og andre tradisjoner ruller og går med større eller mindre hell. Jeg maner meg opp til en tur bortom, men pyser meg ut hver kveld.

Legger ved en video av vår hverdagsmagi, en morgenstund på hytta vår på Budjong Beach Resort, Santa Fe. Flere bilder kommer siden. Se og kanskje misunn, bare pittelitt. Nattinatt!

Traumatiske opplevelser

Nå har vi akkurat lokket en flygende bille ut av øret mitt med et lasersikte. En ekstrem dødsdans mot trommehinna mi skremte vettet av både meg og billa og klarte faktisk skade hørselen min. Nå er jeg helt sår og varm i øret og alt er helt loddent. I flere år har jeg blitt mobbet for redselen for insekter inn i øret. Nå har det altså skjedd.

En bille med hardt skall, to sterke vinger, lange følehorn og en enorm viljestyrke ville inn, men absolutt ikke ut. Vi rpøvde skylle med vann og pirke med q - tips, begge gjorde mer skade enn gagn. Billa ble krakilsk og viftet vilt med vingene. Jonas tittet inn i øret og så noe svart. Jeg ble jo helt vettskremt. Ungene smilte skrått og visste ikke om de skulle le eller gråte der jeg viftet med hendene, kavet og prøvde forklare hvordan dette faktisk hørtes ut inn i øret. Fy flate. Etter 15 minutters kamp fra både den og oss ruslet den utover mot lyset. Kjetil sto klar med pinsetten. Beveget jeg meg litt, smatt den rett inn igjen. Men ut kom den. Drittsekken.

Og om du tror jeg er en pingle, bare vent til det er du som får ei bille i øret!!

Og faktisk har jeg blitt klippet av en ladyboy i dag også, som rettet på gylfen flere ganger og syns jeg hadde fine øynebryn. Han het Janice og hadde stram mage og kort topp med dongeribukse. Så gikk jeg hjem og klipte enda mer selv, drepte en haug med i helslitt hår, ble en gutt og drepte 3 store tarantell lignende edderkopper på rommet. Sånn er det faktisk å være på langtur. Ikke bare solskinn. Men nesten.

Vi sees!

Herlig galskap

19.mars kl. 10:00

Abao familien i Bogo har sin egen helgen, Josef, Jesus sin stefar.  Det er en stor familie og har derfor sitt eget kapell, rett utenfor døren vår.  Hvert år samles de alle til bønn i ni dager fra den 10. til den 19. mars. Bønnemøtene er nå avsluttet, i dag starter fiestaen.  Det kjøpes inn øl og snacks, de ulike hjemmene lager de lekreste retter, venner bes inn og det festes til langt på natt.

I år er det karaokekonkurranse. Med kjennskap til Gloomy Prospects EP fra noen år tilbake, rettes det dessverre store forventning til mine sangprestasjoner og jeg er påmeldt som en av 18 sangere. Ikke frivillig akkurat, men i ren høflighet kunne jeg ikke si nei! I ren forskrekkelse leide jeg inn hele karaokeanlegget en dag før festen. Til glede og latter øvde jeg hele dagen og halve natta igjennom. Med gummisko og røde oppvaskhansker danset og sang jeg meg halvveis tilfreds.  For et syn. Full av elektriske støt ga jeg til slutt opp kl 24:15 i natt. Til konkurransen har jeg valgt en jazza Fever.  I tillegg har jeg snikøvd på Can`t let you out of my head og 6 låter til. Dette blir bra!

19. mars kl. 12:00

Rundt kapellet rigges det nå opp enorme høyttalere, en kjempe stor primitiv miksepult og en frodig scene pyntet med blomster, turkise gardiner og flotte blomster.  Skikkelig filippinostyle!  Til sammen 20 kvadratmeter svarte tårn dunker bass og rytme ut i formiddagen. De tester, skrur og mikser. “Baby baby baby ohhh!” Jonas sin absolutte favoritt. De lander tilslutt på en lydnivå de selv er fornøyd med, men skremmer vettet av oss. Bassen dundrer. Vi er helt paralysert. Med ørepropper og store øyne smyger vi oss ned for å titte. Hårene blafrer på armene når bassen dunker oss forbi. Karaokeanlegget kobles på anlegget og jeg er ikke mindre nervøs akkurat!

19. mars kl 12:30

Ponaliza med mann og eldstegutt Jopel kommer på besøk fra Malapascua. Vi drar sammen til ultralyd. Hun venter sitt 3. barn og ønsker seg veldig en jente, i dag skal vi prøve se. Hun har aldri hatt ultralyd før og vi spanderer gjerne.  Vi gleder oss til to dager sammen med dem her i Bogo.

Ponaliza føder hjemme på sine 10 kvadrat med oljelampe, vaskevannsfat, et slitt håndkle og en smal bambusbenk som eneste hjelpemiddel. En lokal fødselshjelper kommer om hun har anledning. Jeg spør om hun kunne tenke seg føde på klinikken i Bogo denne gangen, jeg betaler. Hun takker høflig nei, dette går helt fint. ”Jernkvinne”, tenker jeg.

Etter 1,5 time kommer endelig både legen og strømmen tilbake. Vi kommer først i køen, de synes det er veldig eksotisk med en hvit jente som følger to fra Malapascua. Et gammelt apparat med liten skjerm viser mulig en liten gutt. 60% sjanse, vi krysser fortsatt fingre for at det kan være en jente. Vi ser hjertet og hodet, mulige testikler og etter hvert en liten bevegelse. Terminen settes til 8. august.  Legen bekymrer seg for gjentatte kramper og snakker mest til meg om mulig abortfare og medisiner som skal brukes. Jeg forklarer Ponaliza om hvile, livmor og kramper, men når ikke helt frem. Å hente vann og jobbe hele dagen er livet hennes. Uten vann og jobb, ingen mat eller stell. Hun er mest bekymret for hvite klær i svangerskapet. De trekker til seg møll som kryper inn navlen som en ånd og tar med seg sjelen til barnet. Ponaliza sover derfor aldri på rygg, men vender magen ned mot gulvet.

19. Mars 18:30

Musikken dundrer fortsatt, dørene slår og vinduene klirrer. Vi setter oss til bords, Ponaliza, Hoselito, Jopel, Era, Slavsky , 3 snåle homofile venner og oss. En herlig forsamling! Vi spiser Eras fantastiske mat, mitt melonfruktmonster og skåler i øl og brus til toner av alt fra pop, lovsang og rock. Mest pop. Vi venter i spenning på karaokekonkurransen og kl 21 kjører vi i gang. Etter 3 sangere løper jeg opp og ned til toalettet. Magen har slått seg helt vrang, jeg svetter og har mageknip uten sidestykke. Veldig strategisk tidspunkt for magesjau.

19. mars 21:30

Magen er tom, jeg har akkurat sunget Fever, fått en pose med sardiner, nudler og hermetiske pølser i deltakergevinst og venter på dommen. Våre 3 homofile dommere overrasker med sin saklighet og gir meg en rettferdig kommentar, ikke så altfor positiv, men med en høy karakter! Hele 97 poeng. Jeg er lettet. Kommer på en 3. plass, vinner 200 peso. Nr 2. får 300 Peso og vinneren 500 Peso. En dagslønn på Malapascua er 150 Peso, det er snakk om mye penger! Jeg er litt flau og gir de videre til Ponaliza i løpet av kvelden. I pausen synger jeg Sway. Era og hennes venner svinger seg med på skrå i grusen.

Det danses og vrikkes. Under troperegn og fargerike lysprikker gynger både Era, homsene og jeg over grusen. Nok et herlig syn! Det er kanskje 15 homofile her, du ser mange av dem her i Filippinene, gjerne i full blomst. Den ene mer ivrig i vrikkingen enn den andre, armene bølger langs kroppen og opp i lufta. Et ubeskrivelig syn. Kl 02.30 stopper musikken og vi sovner utmatta og fulle av rare inntrykk. Ungene knallet tidlig på kvelden til stor forundring. Sov gjennom hele galskapen og våknet skuffet over selskapet som aldri kom.

 

Fotominner Cebu City