Gratulere med gårsdagen!

Heisann alle sammen!

Nå er 17. mai forbi og det er 6 dager igjen til vi reiser hjem! Veldig rart å tenke på, men også veldig godt.
Kun noen få sporadiske dager med internett de siste 3 ukene ga oss litt stress i forhold til å holde kontakten på bloggen og facebook. Det aller værste var kanskje en 17. mai uten å titte på togene på Karl Johan eller sjekke værmeldingene og lure på om det var sol hjemme. Vi fikk fort vite at det var regn! Tekstmeldinger hjemmefra viste støvler og bunad, men fra farmor var det solstråler. Vi hadde 35 grader, nydelig sval vind, krystallklart vann, massasje kl 16 og is til alle måltid. Plutselig var det ikke så farlig med den internetten. Vi lengter hjem, men klarer kose oss masse i hverdagslivet!

Den årlige fiestaen er over på Malapascua. 2 dager med heisafester på alle strender og landsbyer, disko som dundrer, fantastiske danseshow, boder med rosa sukkerspinn, fargede levende kyllinger til 2 kr, inntrykk og rarieteter i alle farger og fasonger. Vi hadde byttet bungalow og kunne heldigvis roe ned på Tepanee, et herlig rom med egen privat strand. Dobbel så dyr overntatting, nå hele 200 kr natta! Madeleine og Louise kom på besøk i 5 dager og vi har i det hele tatt hatt noen flotte siste uker på Malapascua.

I morgen tidlig hentes vi i båt og skal på piknikk på en pitteliten øy i nærheten. Ponaliza og familien har fått låne seg en båt, hun lager Pansitt og gutta skal fiske til grillen. Jonas har også blitt en habil  fridykker eller undervannsjeger! Han skyter med pappa sin hjemmelagede harpun, pappa holder sammen for sikkerhets skyld. Pappas lille store gutt sikter, skyter og svømmer rolig ned til 3 meters dyp og henter spydet. Noen ganger treffer han også! For en fryd. Og nå har han fått piggsveis også. Nyklippet på den lokale frisøren. En slitt barkrakk mellom kyllinger, palmer og rot. Speilet henger på en rusten spiker på banantreet. Kostes ren med en kokoskvast med babypudder. Sara legger hodet på skakke hele dagen og synes hun er "den fineste hun vet". De har fått mye oppmerksomhet det siste halvåret! Vi har med en guapa og en guapo hjem, det er i allefall helt sikkert.

Vi har mange minner å fordøye. Hver dag snakkes det litt om hva vi har opplevd og hva vi har gått glipp av. Å reise med barn i kofferten er et helt lite familieprosjekt. Det er mye idyll, men også mye forsakelser i paradis. For oss voksne spesielt. Vi gleder oss til å fordøye det hele og skrive noen ord og vendinger. Kanskje til glede og interesse for flere som drømmer om en lengre reise med barn. Vi prøver skrive reisebrev til lokalavisa også, men det kommer jo helt an på internetten!

Vi legger snart inn våre siste bilder fra hverdagslivet, en liten film fra fiestaen og avslutter med en hilsen fra Kjetil sitt "barnebursdagsselskap" i Bogo på kommende søndag. Han blir 37 på mandag, hjemreisedagen, klart han skal feires! På ekte filippinsk stil, ballonger, spraglete kake og små og store overraskelser. Vi får se om det faller i smak. Nå spiser vi lunch til tordenskrallene i det fjerne og gleder oss over det vi har, men kanskje enda mer til det som skal komme.

Sees om så veldig kort tid!
Mange klemmer, Charlotte og Kjetil.

Endelig en skikkelig tyfon

- liten, men bra nok.

Lengst ute mot havet og rett i mot vinden svever vår lille hytte over stranden. Murstøttene holder nok, men taket er lekk, Sara sin seng våt, alle klærne til vask, Jonas spyr og har diarè, pengene gått tomt og ingen båter går til Bogo til nærmeste minibank. Godt vi er kjendiser her og kan spise på krita!

Spennede å følge utviklingen, nå er tyfonen kategori 2 og ventes øke de neste tre dager. Mulig vi gidder bytte hytte, men den er fy så fin i finevær! Vi får se i løpet av natta. Det er video, kjeks, rødvin og kos, alt spises i senga, nye laken venter. Maurene kan bare komme! Brunfargen svinner hen og hjemlengselen øker. Men, vi har det jo godt! Litt ruskevær er vi vant til!

Stor kald og våt klem!

Påsken i Bogo og litt forskjellig

Påsken er over, vi er tilbake på Malapascua og i dag kom endelig internett tilbake. Nesten en uke uten internett gir litt skrivekløe og rastløshet, må innrømme det. Vi har endret hjemreisen til 23. mai. Hjemlengselen ble for stor. Hvitveis, grønne bjørker, luke i bed, 24 grader i skyggen, invitasjon til førskoledag for 1. klasse, nære meldinger fra farmor på bloggen. Å, som vi gleder oss til så veldig masse! Men først skal vi nyte siste rest av filippinsk sommerhete.

Så, hvordan ble påsken i Bogo? Vi gledet oss veldig til å oppleve en annerledes katolsk påskefeiring og tenkte vel vi skulle skrive litt om det i ettertid. Vel, etter vår herlige karaoke fest natt til søndag ble alt litt daft. Søndag skulle vi egentlig til stranden for å bade og dra oss i nesen. Det første for å markere oppstandelsen, det andre for å få større nese. Folk tror visst på det her, å dra seg i nesen søndag etter oppstandelsen skal gi deg flott og vestlig nese. Vi har jo det fra før og sov heller like godt ut karaokefesten på skift. Vi holdt på til kl 04. Takk og lov for Tom og Jerry! Ungene storkoser seg og ser katt og mus jakte hverandre i timesvis. Billig barnevakt, 8 kroner for 5 timer videovakt. Helt prima. Mon tro hva det norske barnevern mener om saken, men vi er alle fornøyde her!

Klokken 22 sovnet Sara forann skjermen, Jonas spiller fortsatt på lånt Iphone med sin nye bestevenn Israel og danser en runde med mamman inne i mellom. Gærnemammaen, jeg synger og danser, svetter og gliser. Karaoke er jo helt fantastisk! Når jeg kommer hjem driter jeg i at Mølla har et visst rånestempel, her skal det synges! Halvåret i Filippinene har i allefall lært oss å ha det gøy på fest. Klokka 01 sender jeg Kjetil og Jonas i seng. Jeg holder koken til kl 04 og rydder litt sammen med Era. Våre svenske jenter er en kjempe hit! Alle svanser ivrig og håpefulle rundt dem og gjett om de kan synge ABBA låter! Helt nusselig! En smule surt, støyende og herlig.

Holy Friday rakk vi litt kultur og rett påskeunderholdning. Vi ruslet til parken rundt klokken 17 og opplevde omlag 20 tusen innbyggere i nydelig fakkeltog gjennom gatene. Helt rolig og fint, ikke noen disco og  gigantiske høytalere som ellers er vanlig når noe skal markeres. Kun ærbødig og rolig markering av hele påskens historie, vist i 14 blomsterflåter som rullet gjennom gatene. Sara gispet og pekte, den ene flåten mer prinsesse enn den andre. Den aller flotteste prinsessen var likevel Sara selv tror jeg. Der vi sto hvite og forventningsfulle langs veien ble vi nok mer attraksjon for innbyggerene i Bogo enn det hele var for oss. Faktisk.

Lørdag rekker vi også få besøk av påskeharen, blåse egg og male. Den svenske påskeharen kom også på besøk og ungene stråler med hver sin pose full av sjokoladeegg, leker og prinsessesmykker. Mandag sløver vi fortsatt. Tirsdag leier vi båt og inviterer Era sin tidligere sjef og hennes to av hennes sønner, nå sønn og datter, King og Israel, til Capitan Cillo. Slavsky er også med. Capitan Cillo er en merkelig pitteliten øy midt ute i bukten utenfor Bogo. Øyen har fått sitt navn etter kapteinen Cillo, som sto ved roret da hans skip sank, akkurat på dette stedet. Noen mener koraller har bygget seg opp med tiden og skapt denne surrealistiske og lille øyen. Flott var den i allefall. Her er et fyrtårn, noen rasteplasser, masser av flotte koraller og krystallklart vann. Klart vi måtte dykke her! Madeleine, jeg og Kjetil kaster oss uti, Jonas og Sara fikk være med i båten. Et flott dykk. På land spiste vi nydelig mat i godt selskap og jaktet på sjøslanger som gikk opp på land ved lavvann. Gjemte seg rundt i stenene. Jeg skulle ta svømmeturer rundt øya noen ganger, men trakk meg raskt etter opptelling av dødelige giftslanger. Vel, sånn er det i tropene. Herlig same same, but different. Huggormen er jo også dødelig, for noen og "dersomatte". Sånn er det her også. Man tar noen hensyn, men bare av til. Mest for syns- eller sikkerhetsskyld.

Tilbake på Malapascua glemmer vi hensynet til både slanger og troper og er raskt tilbake i vårt egentlig ganske så primitive liv med nattlige jaktturer for Kjetil og lange vandreruter på morgenen for meg. Blant annet. Kjetil og Hoselito svømmer rundt blant både havslanger og vonde maneter, men også fisk, blekksprut og havskilpadder. På føttene har han hjemmesnekrede plankeføtter. Fisken skyter han med egenlagd harpun, et lite plastrør, en spisset stålpinne og litt gummi. Enkelt og greit. Det funker. Selv om fangsten varierer fra dag til dag, er humøret alltid like bra når gutta kommer hjem våte og trøtte. Om morgen går jeg og Ponaliza vår faste trimtur rundt hele øya. Jeg bestiger både klipper, strand, rusk og rask, stener og tett skog i mine 10 kroners fake crocs tåsandal, min hullete oppklipte tights og strandkjole.  Jeg har med en svetteklut, halvflaske vann og to Peso til kaffedrops i den sjarmerende lille sjappa i Guimbitayan nord på øya. Man trenger ikke stort mer for å komme i form! Hjemme går det i Goretex og Norrøna, litt av en kontrast. Ellers er vi på piknik med våre lokale venner, spiser høne som vi slakter selv, tygger tørkede blekkspruter og spiser ris med hendene. Deler kopper og kar med alle, vasker opp i sjøvann. Soyasaus, fett og sot gnir vi inn i genseren. Doen er bak treet og svetten "vusjer" vi bare vekk som Sara sier det. Primitivt og herlig.

Og ja, nå har Jonas fått seg en høne. Ca 4 måneder gammel. En litt stor spraglete kylling. Den står i bånd hos Gina på White Sand. I morgen får vi kjøpe fòr og sette ut vannskål. Takk og lov for Gina! Hadde den ikke fått strande der noen uker, tror jeg Jonas hadde vært helt knust. Å få en høne er ikke hverdagskost for en liten gutt. Han steller og duller med den. Lollipop heter den nå. Fikk først navnet Iskrem, men Lollipop ble litt lettere på Visaya. Med til Norge kommer den jo ikke, men kanskje smaker den godt til neste lunch med våre venner? Da er det nok Jonas som holder høna når kniven kutter strupen. En litt makaber og primitiv gutt vi har her?! Sånn kan det gå etter 5 måneder på en liten øy på Filippinene. Sara er fortsatt en liten prinsesse og holder oss alle vestlig med sine blonde fakter. En litten søt tuppehøne det også.

Vi sees! Snart!