søndag 3. juli 2011

Heimkomsten


24. mai er vi hjemme, nesten en måned før planlagt. Vi lengtet og gledet til vår nye tilværelse i Sykkylven. Det er rart hvordan en idyll også fort kan bli ens hverdag. Vi så oss rundt og tenkte på alle dem som ville ønske å oppleve akkurat det vi gjorde der og da. Vi telte dager og drømte om det gamle søte huset i Sykkylven, venner vi skulle møte, lage mat på kjøkkenet, ta på sokker og sitte i en sofa. Aller mest små ting med stor mening. Våre svenske venninner drømte mye om smågodis, men vår dose fra Elin hadde stilt akkurat det behovet for en stund!

Plutselig var vi her. Flyreisen gikk som en drøm, ingen har vært syke siden jul, barna snudde døgnet i en fei og hele reisen har gått på skinner. 4 måneder ren og skjær familiekos. Vi har gjort alle skrekk og advarsler til skamme. Det er lett å reise med barn! Man tilpasser seg, slapper av, tar vare på de enkle gleder og lager noen reiseregler. Om man er utslitt derimot, eller savner tid, nærhet og overskudd i ekteskapet, da reiser man ikke 4 måneder backpack til Filippinene. Man har ikke med seg barnevakt. 100% mamma og pappa. Det er noe å tenke på.

Nå skal alle inntrykk og minner fordøyes. Vi har endelig landet i vår nye tilværelse og nyter det. Esker er pakket ut og hverdagen har satt seg. "Borte bra, men hjemme best" er likevel svada synes nå jeg. Jeg stråler som en sol og er så uendelig lykkelig for å være hjemme. Hjemme i mitt Sykkylven.

Hjemme vil likevel aldri være best, før man våger å være borte. En kombinasjon er alltid å foretrekke. Nå skal vi skrive om det hele og publisere både her og i lokalavisen vil jeg tro. Vi letet etter tid, nærhet og to verdensdeler. Om vi fant det vi letet etter, ja det får du lese mer om der.

Varme sommer hilsner fra Charlotte, Kjetil, Sara og Jonas.
En liten familie som er hjemme. På flere måter.

Superdaddy


22. mai 2011. Det er en dag til hjemreise og Kjetil fyller år i morgen. Det må feires!

Til stor begeistring og overraskelse lager jeg og Era til en stor supermannfest! Det er jo selveste SUPERDADDY vi har å gjøre med. Jeg kjøper kostymer til de små, syr og tegner til oss store og noen av gjestene overrasker med matchende gule og røde klær. Kjetil hater både utkledning og temafester, men ser ut til å stortrives i sitt nye element. Med god hjelp fra Ariane kan vi nyte herlig mat og i de sene aftentimer knuser vi katta i sekken og hopper etter "hanging gifts."  Jonas og Sara eter mer snop enn hele sitt liv tilsammen tror jeg. Vi eter også supermannkake, har aldri sett maken. Sjekk de fargene og pynten! Norske konditorer har noe å lære. Vi sender opp spesialbestilte heliumballonger og ønsker oss hemmelige ting mot nattehimmelen. Sent på kveld rusler vi til køys og er spente på dagen som kommer. Aller siste dag i vårt lange og spennende familie eventyr.

Natti natt og gratulerer med dagen Kjetil!
Tusen takk for din tålmodighet, lune armkrok og evige engasjement for barna. Elsker deg.















fredag 1. juli 2011

De Los Desamparados


Det er den årlige fiestaen på Malapascua. Fritt fortalt etter hukommelsen: Nuestra Señora Birhen de Los Desamparados, helgenen som reddet øya fra invasjonen fra Japan. Soldatene ankret opp rundt den lille øyen. De vasser mot land i den langgrunne bukten Logon Beach, våpnene er klare. De leter etter øyboere, fattige, forsvarsløse fiskere som mangler våpen og menn til å forsvare sine kvinner og barn. På naboøyene halshugges de. Voldtas og drepes for ingenting. Soldatene blendes. Av en liten jente som løper alene på stranden. De Los Desamperados sendte denne jenta, som med sin skjønnhet og snodige dans blendet soldatene fra å se alle som var samlet i utkantene. Lett synlige mot stranden. I mangel på skjulesteder og makt. Soldatene var blendet og snudde. Malapascua sto igjen som et mirakel. Denne hendelsen hylles på Malapascua, hvert år i mai. Mennesker samles fra hele landet.

Den dag i dag tror de på sin helgen. Vi fikk tsunamivarsel, men ingen fare, vi var alle beskyttet av de Los Desemperados. Som sist gang tsunamien skulle komme noen år tilbake. Den nådde aldri dit. Et geografisk naturlig betinget hendelseforløp, men likevel. De tror. Mye og inderlig. De har en egen kirke. Rett ved ligger basketballbanen. Ellers på øyen er det ren og skjær fattigdom. Fiskerfolk som lever fra dag til dag. Men de vet hvordan man feirer og koser seg!

I flere måneder har barn og ungdom i alle landsbyene øvd inn sin egen versjon av den formelle fiestadansen, en heftig konkurranse til glede for oss alle. De har sin egen sang, noe helt annet enn "Eg veit ei bygd der inne". Her er det disko, trommer og fart! Sangen dundrer i høytalerne, gang på gang. 8 ulike grupper danser seg gjennom sine heftige show. Jeg sitter og gråter skjult på siden. Jeg ser de små barna og søskene deres danse stolt og stødig med de mest fantastiske håndsydde kostymer. Barna jeg kjenner fra trimturene rundt øyen. De som ikke har tak over hodet eller som bærer rundt på sine småsøsken når mamma og pappa leter etter fisk og arbeid hele dagen. Nå danser de og beveger seg i en takt og koreografi langt over de nivå jeg er vant til som lærer i den norske skole. Jeg er rett og slett grepet og er rørt bare jeg tenker på det.

Hele øyen er forvandlet til et sirkus. Et vannvittig kaos av pastellfarger, fulle fiskerfolk, horder av tilreisende, løpende barn og ivrige boder. Alt minner om Thomas Tivoli, fra et barns perspektiv, kanskje for 40 år siden. Med innslag fra nåtid. Alt er rosa. Rosa sukkerspinn, rosa kyllinger, rosa ballonger og rosa tyggis. Selv pølsene er rosa. Plutselig finner vi helium ballonger! Midt i stråhytte strøket. Jonas og Sara er i ekstase! Spiller pengespill, taper stort og gliser. Vi er utmattet og er glad vi har flyttet over til vår egen private strand, et nytt sted, ut av vårt hjem på White Sand Bungalow, rett på Logon Beach, der alt skjer. Rett utenfor "hytta vår." Nå har vi et sted å trekke oss tilbake. Prøve fordøye galskapen og humoren i det hele.

Dagen startet med båtparade med våre fiskervenner rundt øyen og svaluttes med nydelig fettete middag hjemme hos Ponaliza. Jonas gnager villig på sin gåsefot. Jeg prøver overbevise han om å unngå tåneglene. Han koser seg og smaker på de likevel. Han kjenner jo denne gåsa. Må bare smake litt.

Et minne for livet. Vi vil tilbake!