Heimkomsten

24. mai er vi hjemme, nesten en måned før planlagt. Vi lengtet og gledet til vår nye tilværelse i Sykkylven. Det er rart hvordan en idyll også fort kan bli ens hverdag. Vi så oss rundt og tenkte på alle dem som ville ønske å oppleve akkurat det vi gjorde der og da. Vi telte dager og drømte om det gamle søte huset i Sykkylven, venner vi skulle møte, lage mat på kjøkkenet, ta på sokker og sitte i en sofa. Aller mest små ting med stor mening. Våre svenske venninner drømte mye om smågodis, men vår dose fra Elin hadde stilt akkurat det behovet for en stund!

Plutselig var vi her. Flyreisen gikk som en drøm, ingen har vært syke siden jul, barna snudde døgnet i en fei og hele reisen har gått på skinner. 4 måneder ren og skjær familiekos. Vi har gjort alle skrekk og advarsler til skamme. Det er lett å reise med barn! Man tilpasser seg, slapper av, tar vare på de enkle gleder og lager noen reiseregler. Om man er utslitt derimot, eller savner tid, nærhet og overskudd i ekteskapet, da reiser man ikke 4 måneder backpack til Filippinene. Man har ikke med seg barnevakt. 100% mamma og pappa. Det er noe å tenke på.

Nå skal alle inntrykk og minner fordøyes. Vi har endelig landet i vår nye tilværelse og nyter det. Esker er pakket ut og hverdagen har satt seg. "Borte bra, men hjemme best" er likevel svada synes nå jeg. Jeg stråler som en sol og er så uendelig lykkelig for å være hjemme. Hjemme i mitt Sykkylven.

Hjemme vil likevel aldri være best, før man våger å være borte. En kombinasjon er alltid å foretrekke. Nå skal vi skrive om det hele og publisere både her og i lokalavisen vil jeg tro. Vi letet etter tid, nærhet og to verdensdeler. Om vi fant det vi letet etter, ja det får du lese mer om der.

Varme sommer hilsner fra Charlotte, Kjetil, Sara og Jonas.
En liten familie som er hjemme. På flere måter.