Det er den årlige fiestaen på Malapascua. Fritt fortalt etter hukommelsen: Nuestra Señora Birhen de Los Desamparados, helgenen som reddet øya fra invasjonen fra Japan. Soldatene ankret opp rundt den lille øyen. De vasser mot land i den langgrunne bukten Logon Beach, våpnene er klare. De leter etter øyboere, fattige, forsvarsløse fiskere som mangler våpen og menn til å forsvare sine kvinner og barn. På naboøyene halshugges de. Voldtas og drepes for ingenting. Soldatene blendes. Av en liten jente som løper alene på stranden. De Los Desamperados sendte denne jenta, som med sin skjønnhet og snodige dans blendet soldatene fra å se alle som var samlet i utkantene. Lett synlige mot stranden. I mangel på skjulesteder og makt. Soldatene var blendet og snudde. Malapascua sto igjen som et mirakel. Denne hendelsen hylles på Malapascua, hvert år i mai. Mennesker samles fra hele landet.
Den dag i dag tror de på sin helgen. Vi fikk tsunamivarsel, men ingen fare, vi var alle beskyttet av de Los Desemperados. Som sist gang tsunamien skulle komme noen år tilbake. Den nådde aldri dit. Et geografisk naturlig betinget hendelseforløp, men likevel. De tror. Mye og inderlig. De har en egen kirke. Rett ved ligger basketballbanen. Ellers på øyen er det ren og skjær fattigdom. Fiskerfolk som lever fra dag til dag. Men de vet hvordan man feirer og koser seg!
I flere måneder har barn og ungdom i alle landsbyene øvd inn sin egen versjon av den formelle fiestadansen, en heftig konkurranse til glede for oss alle. De har sin egen sang, noe helt annet enn "Eg veit ei bygd der inne". Her er det disko, trommer og fart! Sangen dundrer i høytalerne, gang på gang. 8 ulike grupper danser seg gjennom sine heftige show. Jeg sitter og gråter skjult på siden. Jeg ser de små barna og søskene deres danse stolt og stødig med de mest fantastiske håndsydde kostymer. Barna jeg kjenner fra trimturene rundt øyen. De som ikke har tak over hodet eller som bærer rundt på sine småsøsken når mamma og pappa leter etter fisk og arbeid hele dagen. Nå danser de og beveger seg i en takt og koreografi langt over de nivå jeg er vant til som lærer i den norske skole. Jeg er rett og slett grepet og er rørt bare jeg tenker på det.
Hele øyen er forvandlet til et sirkus. Et vannvittig kaos av pastellfarger, fulle fiskerfolk, horder av tilreisende, løpende barn og ivrige boder. Alt minner om Thomas Tivoli, fra et barns perspektiv, kanskje for 40 år siden. Med innslag fra nåtid. Alt er rosa. Rosa sukkerspinn, rosa kyllinger, rosa ballonger og rosa tyggis. Selv pølsene er rosa. Plutselig finner vi helium ballonger! Midt i stråhytte strøket. Jonas og Sara er i ekstase! Spiller pengespill, taper stort og gliser. Vi er utmattet og er glad vi har flyttet over til vår egen private strand, et nytt sted, ut av vårt hjem på White Sand Bungalow, rett på Logon Beach, der alt skjer. Rett utenfor "hytta vår." Nå har vi et sted å trekke oss tilbake. Prøve fordøye galskapen og humoren i det hele.
Dagen startet med båtparade med våre fiskervenner rundt øyen og svaluttes med nydelig fettete middag hjemme hos Ponaliza. Jonas gnager villig på sin gåsefot. Jeg prøver overbevise han om å unngå tåneglene. Han koser seg og smaker på de likevel. Han kjenner jo denne gåsa. Må bare smake litt.
Et minne for livet. Vi vil tilbake!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar