Herlig galskap

19.mars kl. 10:00

Abao familien i Bogo har sin egen helgen, Josef, Jesus sin stefar.  Det er en stor familie og har derfor sitt eget kapell, rett utenfor døren vår.  Hvert år samles de alle til bønn i ni dager fra den 10. til den 19. mars. Bønnemøtene er nå avsluttet, i dag starter fiestaen.  Det kjøpes inn øl og snacks, de ulike hjemmene lager de lekreste retter, venner bes inn og det festes til langt på natt.

I år er det karaokekonkurranse. Med kjennskap til Gloomy Prospects EP fra noen år tilbake, rettes det dessverre store forventning til mine sangprestasjoner og jeg er påmeldt som en av 18 sangere. Ikke frivillig akkurat, men i ren høflighet kunne jeg ikke si nei! I ren forskrekkelse leide jeg inn hele karaokeanlegget en dag før festen. Til glede og latter øvde jeg hele dagen og halve natta igjennom. Med gummisko og røde oppvaskhansker danset og sang jeg meg halvveis tilfreds.  For et syn. Full av elektriske støt ga jeg til slutt opp kl 24:15 i natt. Til konkurransen har jeg valgt en jazza Fever.  I tillegg har jeg snikøvd på Can`t let you out of my head og 6 låter til. Dette blir bra!

19. mars kl. 12:00

Rundt kapellet rigges det nå opp enorme høyttalere, en kjempe stor primitiv miksepult og en frodig scene pyntet med blomster, turkise gardiner og flotte blomster.  Skikkelig filippinostyle!  Til sammen 20 kvadratmeter svarte tårn dunker bass og rytme ut i formiddagen. De tester, skrur og mikser. “Baby baby baby ohhh!” Jonas sin absolutte favoritt. De lander tilslutt på en lydnivå de selv er fornøyd med, men skremmer vettet av oss. Bassen dundrer. Vi er helt paralysert. Med ørepropper og store øyne smyger vi oss ned for å titte. Hårene blafrer på armene når bassen dunker oss forbi. Karaokeanlegget kobles på anlegget og jeg er ikke mindre nervøs akkurat!

19. mars kl 12:30

Ponaliza med mann og eldstegutt Jopel kommer på besøk fra Malapascua. Vi drar sammen til ultralyd. Hun venter sitt 3. barn og ønsker seg veldig en jente, i dag skal vi prøve se. Hun har aldri hatt ultralyd før og vi spanderer gjerne.  Vi gleder oss til to dager sammen med dem her i Bogo.

Ponaliza føder hjemme på sine 10 kvadrat med oljelampe, vaskevannsfat, et slitt håndkle og en smal bambusbenk som eneste hjelpemiddel. En lokal fødselshjelper kommer om hun har anledning. Jeg spør om hun kunne tenke seg føde på klinikken i Bogo denne gangen, jeg betaler. Hun takker høflig nei, dette går helt fint. ”Jernkvinne”, tenker jeg.

Etter 1,5 time kommer endelig både legen og strømmen tilbake. Vi kommer først i køen, de synes det er veldig eksotisk med en hvit jente som følger to fra Malapascua. Et gammelt apparat med liten skjerm viser mulig en liten gutt. 60% sjanse, vi krysser fortsatt fingre for at det kan være en jente. Vi ser hjertet og hodet, mulige testikler og etter hvert en liten bevegelse. Terminen settes til 8. august.  Legen bekymrer seg for gjentatte kramper og snakker mest til meg om mulig abortfare og medisiner som skal brukes. Jeg forklarer Ponaliza om hvile, livmor og kramper, men når ikke helt frem. Å hente vann og jobbe hele dagen er livet hennes. Uten vann og jobb, ingen mat eller stell. Hun er mest bekymret for hvite klær i svangerskapet. De trekker til seg møll som kryper inn navlen som en ånd og tar med seg sjelen til barnet. Ponaliza sover derfor aldri på rygg, men vender magen ned mot gulvet.

19. Mars 18:30

Musikken dundrer fortsatt, dørene slår og vinduene klirrer. Vi setter oss til bords, Ponaliza, Hoselito, Jopel, Era, Slavsky , 3 snåle homofile venner og oss. En herlig forsamling! Vi spiser Eras fantastiske mat, mitt melonfruktmonster og skåler i øl og brus til toner av alt fra pop, lovsang og rock. Mest pop. Vi venter i spenning på karaokekonkurransen og kl 21 kjører vi i gang. Etter 3 sangere løper jeg opp og ned til toalettet. Magen har slått seg helt vrang, jeg svetter og har mageknip uten sidestykke. Veldig strategisk tidspunkt for magesjau.

19. mars 21:30

Magen er tom, jeg har akkurat sunget Fever, fått en pose med sardiner, nudler og hermetiske pølser i deltakergevinst og venter på dommen. Våre 3 homofile dommere overrasker med sin saklighet og gir meg en rettferdig kommentar, ikke så altfor positiv, men med en høy karakter! Hele 97 poeng. Jeg er lettet. Kommer på en 3. plass, vinner 200 peso. Nr 2. får 300 Peso og vinneren 500 Peso. En dagslønn på Malapascua er 150 Peso, det er snakk om mye penger! Jeg er litt flau og gir de videre til Ponaliza i løpet av kvelden. I pausen synger jeg Sway. Era og hennes venner svinger seg med på skrå i grusen.

Det danses og vrikkes. Under troperegn og fargerike lysprikker gynger både Era, homsene og jeg over grusen. Nok et herlig syn! Det er kanskje 15 homofile her, du ser mange av dem her i Filippinene, gjerne i full blomst. Den ene mer ivrig i vrikkingen enn den andre, armene bølger langs kroppen og opp i lufta. Et ubeskrivelig syn. Kl 02.30 stopper musikken og vi sovner utmatta og fulle av rare inntrykk. Ungene knallet tidlig på kvelden til stor forundring. Sov gjennom hele galskapen og våknet skuffet over selskapet som aldri kom.