Cebu City

I riktig latmannsstil tok vi taxi hele veien fra Bogo til Cebu City.

Roy, sjåføren som bringer mamma og co hit og dit flere ganger i året, ble for fristende for oss. Bussene kjører i hundre og ti her nede, bremser, hugger og tuter hvert 5 sekund. Sjåførene sovner stadig bak rattet. Du humper sidelengs på en eller en halv rumpeball og hekter armen i en krok om du er heldig. Du viser norsk høflighet og gir plassen din til eldre eller mødre med barn. Da må du sitte på huk i midten på gulvet eller stå med hjertet i halsen. Jeg har forøvrig blitt litt tøffere med tiden. Nå velger jeg rumpeballen ytterst, tar på solbriller og titter en annen vei.

Fullstappede lastebiler med sukkerrør vaier forbi. Du smetter armen inn fra vinduet og prøver hver gang å forevige synet med kameraet, men mister stadig sjansen, alt fyker bare forbi. Det er mange uttrykk å fordøye. Du opplever et herlig surr og sprudlende innblikk i hverdagsmagien, men er egentlig mest glad du er i live når du er fremme dit du skal. En busstur på 4 timer ble plutselig ikke så fristende likevel, med tanke på både tryggheten og det faktum at Jonas spyr hver eneste gang han setter sine ben i en bil, båt eller buss. Sånn er livet og vi forholder oss bare til det. Lært pakketrikset nå, små spyposer, større samlespyposer, våtservietter og små salte kjeks.

Vel fremme i Cebu City ankom vi Immigration Office med store forhåpninger. Vi manglet 3 måneder oppholdstilatelse og fikk heldigvis etter litt om og men lov å trikse mikse litt og kjøpe den siste måneden to dager etter vi kjøpte de to første. De første 59 dager kan du kjøpe før du reiser ved å kontakte ambassaden i Oslo. (1000 kr for to voksne og to barn.) De neste to måneder kjøper du cash i Filippinene. (4000 kr) En uke før denne datoen går ut må du tilbake og kjøpe ytterligere en måned osv. ( 800 kr) Det var denne reisen vi ikke gadd å foreta oss igjen, kun 3 uker før hjemreisen til Norge. Da vil vi aller helst henge og daffe i en hengekøye på Malapascua.

Alt kan i grunn ordnes i dette landet, bare man spør pent nok, er iherdig nok eller har nok penger. I dette tilfelle holdt det å være småblond, småsøt og ha Fibrio Myalgia og to små barn. Alene på kontoret til sjefen ga jeg likegodt jernet. ("Veldig" hardt å reise så langt enda en gang denne ferien, nei Kjetil kan ikke komme alene, jeg er for "syk" til å være alene med barna, nei jeg vil ikke sende passene med noen jeg ikke kjenner, men det er jo heller ikke lov, er det ..?? Misjon? Neida, men min mor driver faktisk et prosjekt i Bogo for de alle fattigste! Jada, vi er kjempe snille mennesker, har ikke tenkt å gjøre noen lovbrudd. Please? Salamat og thank you thank you.) Han visste ikke hva Fibrio var, men syns jeg var søt nok. Det holdt og nå er alle pass stemplet med siste utreisedato 24 juni 2011. Flyet går 13 Juni, så alt ordner seg. Sjuklingen. Søta. Eller freidig. Alt etter som.

Maten på hotellet var faktisk ikke god. Til frokost spiste vi kokt sjokoladeris, små baconbiter badet i fett, lettkokte egg med skvulpete eggeplomme, sjokoladefrokostblanding og små pølsebiter. I dag fikk vi i tillegg små loffboller, en absolutt forbedring. Regal Business Park Hotell ligger rett foran inngangen til Ayala kjøpesenter, har romslige senger, barnetv hele døgnet, billig mat i restauranten og heis som barna stolt kan manøvrere selv. Da er ikke frokosten så nøye. For 500 kr fikk vi to netter og akkurat passe tid og komfort til å nyte bylivet.

9 timer på Ayala er i følge mamma en familiær rekord, men det gikk som i en poff og et smell, som Maren ville ha sagt det. Vi kjøpte full pakke på Timezone, 100 kr for nesten ubegrenset spille og leketid. Støynivået var så høyt at du ble desorientert, men vi hold ut. Ungene kjørte latesombiler, hentet godteri med heisekran, spilte mini air hockey, mini bowling og mini basketball. Vi kakket krokodiller i hodet med ei kølle, som var min favoritt. Kjetil så ganske bra ut bak maskingeværet og begynte glede seg til heimevernsøvelse i august. Vi fikk dilla på basketballkasting også. Kjetil leder med 60, jeg henger etter med 48 treff. I sidelinja hoppet japser i full rulle på danseautomaten. Helt vannvittige prestasjoner.

Tenk dere Thomas Tivoli. Full hyler på anlegget og ungene maser om å putte på penger på alle rare automater du nesten alltid taper på. Du føler du har råd til å gi de maks 5 aktiviteter hver og blir kvalm over hvor mye du egentlig betalte for den lille gule gakk gakken eller rosa plysjhjertet. Du smiler likevel mykt til dem og er ja, helt enig i at dette var "kjempe gøy"!På Timezone ga vi ungene ubegrenset med spilletid og aktiviteter. Bare kjør på. Helt ør i hodet av ekstrem høy lyd og med posen full av små unyttige (kjempe flotte) gevinster ruslet vi videre til lekeland, barbershop og div junk food sjapper, stappet oss fulle av mer dårlig mat, koste oss skikkelig med Iced Youghurt med frukt topping og avsluttet med storkjøp på Merrel og 3D kino i toppetasjen. Gutta nyklipt og massert på hodet. 10 kr klippen.

Vi så "Mars need mums". En dyster, artig og annerledes opplevelse. Filmen var bra, men Sara gråt for det meste og ville ut av mørket og av med brillene. Jonas satt på fanget og gråt over mammaen som nesten ble spiddet av laserstrålen og beamet ut i verdensrommet, romvesen som kranglet og kastet alle guttebabyer ned i søppeldynga med brennende vulkaner. Tok av og på 3D brillene alt ettersom hvor skummelt det var. Satt mest uten. Filmen endte godt og vi hold ut alle sammen. Litt skamfulle som foreldre kanskje, men i filippinsk målestokk kostet filmen flesk, de sa den var for alle aldre og vi hadde jo fortsatt noen timer å slå i hel. De søte små har heldigvis ikke varige men og sover stille i sengen vel tilbake i Bogo. Jonas snakker litt mer enn vanlig om Mars og andre planeter, men ellers er alt som før.

Vi har knasket sjokoladepastiller til kvelds, flytende sjokoladesaft til de små og venter spent på at virkningen skal knerte de eventuelle mark som har flyttet inn i magen. Vi lytter til råd fra de lokale og tar en dose markmedisin nå og en etter vi har kommet hjem til Norge. Sjokoladesmaken var ok, men tanken på hvit spagettilignende død mark som skal ligge rullet inn i avføringen i morgen er ikke noe særlig.

Man får lide for kosen. Natta!