Elin

Den store overraskelsen reiser straks hjem. I morgen drar vi to jentene til Bogo for å møte taxien til flyplassen. Bagen skal pakkes om og vintertøyet finnes frem. Kanskje rekker vi putte noen ekstra minner i kofferten. I hjertet er det fullt, fy som vi har kost oss! Vi har enda ett døgn igjen, kanskje rekker vi snike inn enda noen minner for livet.

Sara sier hun har to mammer, Jonas sparer den aller største kosen til avreisen, Kjetil har svanset rundt med to flotte jenter og hele Malapascua lurer på hvem den nye damen i hytta vår er. Jeg spøker med å kalle henne den "so called Nanny" og blunker lurt. Når noen spør om det er vanlig å dele mannen sin med noen i Norge svarer jeg selvsagt, klart det. Noen tror jeg er nannyen, det sier jo litt om intensiviteten i Elin sin hjelpsomhet med ungene. Tja, eller kanskje Kjetil sitt vennskap med Elin? Helt greit! Hun spretter rundt i velkjent stil, leker, steller og duller. Både med store og små. To kjærestekvelder har vi også fått og rikelig etterlengtet alenetid uten barna. Heldigvis har vi sett Elin i helt ny stil også, late dager og full avslapp under palemene. Massasje, thaimat, footspa og nyte utsikten. Ikke noe stress, en skikkelig husmorferie. Helt nydelig å se.

For litt over en uke siden reiste jeg 6 timer på en halv rumpeball tøffende nedover Cebu i Pumpboat, lokalbuss og tulen taxi som til slutt dumpet meg i et dårlig strøk der ingen snakket engelsk. Jonas hadde hvisket en hemmelig hilsen i et lite skjell gjemt i lommeboka mi. "Mamma skal ikke bli bilsyk og er verdens beste mamma!" Sara hadde smykket mitt rundt halsen og skulle tenke på meg hele tiden sa hun. En avskjedsseanse tiltenkt barna, men trolig skjebnebestem for meg selv. Noen peso fattigere, litt fortumlet og med sterk tro på magefølelsen og det gode i mennesket, fikk jeg to tøffe motorsykkeltyper til å guide meg trygt til et gatehjørne der Roy, vår taxivenn i Cebu bragte meg formanende frem til ankomst hallen. Bilsyk var jeg på magisk vis ikke. Ut kom Elin og med sterk klump i halsen tøffet vi oss oppover tigjen til Bogo og Malapascua. Nå er vi straks 13 dager rikere og klumpen tetter seg atter en gang til i halsen. Dette var virkelig et eventyr!

Tusen takk Elin for alt vi har opplevd sammen, alt du har gjort for oss og for at du turte komme halve jorden rundt for å dele en tett og magisk hverdag med oss i hytta vår. God tur hjem, vi savner deg allerede! I morgen tidlig får du kosen fra Jonas. Den han har spart bare for deg. Selv om barna insisterer på at regel nummer to gjelder bare for familien, er det herved bestemt at du nå er en del av den.

Miss you.... Guapa!