Et lite livstegn

Heisann alle sammen!

Det er ikke alltid lett å finne internett eller få internett til å virke når vi finner det. Sånn er det med mye her i Filippinene, absolutt ikke et land som passer til dårlig tid eller stress. Alt skjer når det skjer, og om det skjer. Vi har også selv kommet inn i tralten nå. Hverdagen har satt seg og i vår dvalemodus lurer jeg ofte på hva jeg skal dele av interesse på bloggen vår. Vi bare nyter at dagene flyter sammen i en fin blanding av fornøyde barn, voksentid om kvelden, deilig mat og badetimer på stranden. Inne i mellom reiser vi til mamma og pappa sitt hus i Bogo. Der ser vi film i stua, hviler i myk sofa, møter store og små venner og handler inn litt småleker og stæsj på kjøpesenteret. Og vasker tøy, ikke minst. Vi bor primitivt og muggent på øyene. Etter noen uker i fukt og strandliv er tøyet prikkete og lukter søtt og innestengt. Det gjør sikkert vi også og en varm dusj er alltid like kjærkomment.

Nå venter vi på graduation på Lola Day Care Center. Klokka 13 starter messen, med prest og offer av brød, vin, blomster, frukter og lys. Klokka 14 starter selve seremonien, en helt høytidelig, formell og annerledes avslutning på skoleåret. Noe helt annet en familiegrill i skogen eller kjeks og saft i gymsalen. Det pyntes og ordnes, øves og drilles. Vi gleder oss og er spente på hva dette egentlig er.

Ellers får vi stadig nye meldinger om blåveis og smeltet snø hjemmefra, det er godt å tenke på alle dere der hjemme som kan nyte de første vårtegn. Her på Filippinene har sommeren startet. Det har det ikke regnet en dråpe på 4 dager og varmen kommer snikende. I 3 måneder har vi bare kost oss med akkurat passe varmt og ingen brente og svette kropper. Nå starter en ny hverdag, med litt mer omtanke for varme, solkrem og skygge. Vi har ikke brukt aircon og omtrent ikke vifte siden vi kom, helt ulikt de andre turister. Vi er derfor godt avklimatisert og sliter nok mye mindre enn dem når sommertiden kommer.

Det er bare så deilig her. I går kveld tenkte jeg på alle de flotte 3 ukers sydenturene vi har hatt. Tenk at vi nå har uke på uke med strandferie, en uendlig lang sydentur. Helt merkelig opplevelse. Vi reiser tilbake til Malapascua på mandag. 1, 5 nye uker med latskap. Påsken feirer vi her i Bogo med alle våre venner. Deretter har vi hele 7 uker igjen før Norge lokker med ny sommer og kos. Kommer vi ikke hjem med ny frisk og sunne sjeler etter denne opplevelsen vet ikke jeg hva som skal til! Det første vi gjør hjemme i Sykkylven blir nok likevel å fyke fjellene og melde oss på Zumba og andre fysiske festligheter. Latskap er deilig, men også farlig nedbrytende. Vi svømmer, tøyer hjemmelagde strikker, tar sit ups og løfter vannflasker, men vi savner mer aktivitet. Vi skal vel ikke akkurat klage, unnskyld for det!

Tre herlige høydepunkter har vært i fokus den siste tiden hos oss. Bryllupet til Jannicke og Svein Frode og de to runde magene til Maren og Mariann. Vi har ventet og gledet oss sammen med dere hele veien og nå kan vi jo bare feire! Det norske flagg reises på Lola Daycare Center kl 14 i dag. Ja vi elsker runger over høytaleranlegget. Da skal vi jammen gaule med helt og alene til ære for dere alle sammen. Gratulerer kjære venner, med både ekteskap og nye små prinsesser. Snart kommer vi hjem for å kose med dere alle sammen!

Nå må jeg stryke litt kjoler og dusje litt småtroll. Om ikke teksten ble forfattet med ettertanke eller innholdet var av betydning, fikk dere i alle fall et aldri så lite livstegn fra oss her i Filippinene. Kanskje bloggen til slutt blir bare det? En måte å holde kontakten på. Mer enn mitt forum for filosofering over livets rariteter i en ny kultur og i en annerledes familiesetting. Vi får se. Brått vippes vi ut av hverdagsflyten. Da kommer jeg sterkt tilbake med nye betraktinger!

Hilsen fra oss alle sammen!