Gode venner

17. April.

Latterlig enkelt, tenkte jeg. Å sykle en mini gammeldags sykkel med tilhenger er vel ingen sak. Den enkleste måten å frakte både meg, ungene og all maten til vår øde strand. Vi skal på piknik med Ponaliza og familien. Leier sykler og kjøper inn frukt og stekt kylling. Ponaliza koker ris og vi står for drikken.

20 meter kommer jeg! Helt utkjørt og med hjertet i halsen. Vogna drar til alle kanter og de daffe hjulene graver seg ned i sanden. De ellers så korte beina mine (eller, kvadratlårene - de som er like brede som lange) er plutselig altfor lange og jeg får ikke noe som helst kraft i tråkka. Hoselito bytter over til vogna mi og tråkker til. Lett som en lek. Imponerende! Vi er på sykkeltur og etter litt att og fram sykler jeg og Kjetil hver vår leide sykkel bak, Ponaliza sin egen foran og stakkars Hoselito med alle 3 ungene, maten, kopper og kar og 10 liter vann i midten. I en pitteliten sykkelvogn. Jonas hyler og fryder seg. Jeg priser meg lykkelig. Kjetil er også fornøyd, han er 1.93 og udiskutabel for stor til å drifte vogna.

Vi sykler oss gjennom siv, palmer og grass, ut mot Guimbitayan, en sjarmerende liten landsby helt nord på Malapascua. Like før vi kommer dit, strander vi i en hvit bukt av knust korall og pulversand mellom tærne. Her er drømmetomta! Jeg og Ponaliza dekker til måltid, Hoselito leker med Jopel og Kjetil snorkler med ungene. Etter kun 3 minutter hører vi høye grynt og seiershyl gjennom snorklene. Opp kommer Kjetil med egenfanget blekksprut! Sara gliser og Jonas tar tommel opp. Begge to, vrikker på hofta. For et syn. Gjett om de er stolte! En arm faller av i iveren. Snor seg fortsatt rundt på stranda. Den gomler Ponaliza rå. Tygg tygg, rett ned. Fine vitaminer. Vi holder oss til den medbrakte maten og nyter den. Lenge.

Noen timer senere kommer far og bror til Ponaliza i en liten banka båt. De fisker med nett. Jonas og Kjetil får være med og kommer tilbake med et lass av små akvariefisk. Her spiser de fisk fra 5 cm størrelse. Nemo rett og slett. Jonas tripper og er stolt som en hane. Igjen! Får med seg en liten grønn en. På White Sand steker Gina den lille grønne og den smaker lami kaayo! Kjempe godt! Sara får seg også en prøvetur. Kjetil padler og holder skuta på rett kjøl. På Malapascua er alt primitivt, men velfungerende.

 

18. April

Vi inviteres til grillet kylling og gris hjemme hos Ponaliza. Ungene løper rundt og leker gjemsel med Jopel. Jonas bindes fast i et tau og Sara drar han rundt. “Geita” er tilbake. De studerer to gjess som har seg, lyser med lykt på befruktede egg og studerer gåsebæsj som splæsjer ned. Jonas kommer løpende – Mamma, noen har funnet noe levende! Jeg blir med og ser en grønn hummer. En skikkelig flott en. Men liten. Sara finner tonen med Jopel og leker med ball på soverommet. I stua dekkes det med plast og Spidermann tallerkner. Jonas er kjempe fornøyd. Maten er god og stemningen nydelig. Her er ikke strøm, vi har to veker i et syltetøyglass med olje. Nok lys for oss. Ikke toalett heller, men buskene duger godt i kveldsmørket.  På gulvet er det jord og sultne maur. Pytt pytt. En flott opplevelse. Intimt, autentisk og herlig. Sara avslutter det hele med en ekstra kotelett i klypa. Svett og fett gomler hun den rett ned, til stor begeistring for husfruen. Jeg grøsser enda litt med tanke på all svoren som gikk ned, men er glad ungene storkoste seg. Vi også!

Etter over to måneder totalt på Malapascua har vi blitt venner med flere. Øya er pitteliten og alle kjenner alle. Vi har valgt nærhet til en øy og ett samfunn, heller enn å farte ungene rundt til nye steder hele tiden. Vi var redd vi selv ble rastløse, men valgte hensynet til barna først. Malapascua er deres hjem nå. Kjent og kjært for oss alle sammen. Ponaliza tilbyr barnevakt to kvelder i uken etter påske. Hver dag går jeg og henne hele veien rundt øya for å trimme og prate om alt og ingenting.

Ponaliza er nær, men også Kjetil begynner komme tett på enkelte. På kveldene skyter han fisk med egensnekret harpun  med Hoselito. Et stille, men fint vennskap. De elsker begge havet og trives godt i hverandres selskap der. Hoselito snekrer svømmefot til Kjetil i Playwood og gummistropper, Kjetil spanderer ny dykkelykt. Sånn hjelper de hverandre.  På dagtid inviteres han av Leo til fisketur med annen type harpun. Han har allerede kjøpt og øveskutt med den. Leo sin gamle. Helt herlig. Hjemmesnekrede svømmebriller i tre og glass er også med i kofferten. Utstyret de bruker er direkte sjarmerende!  For oss, suvenirer med stor betydning. 

Dagene begynner å bli innholdsrike og tiden begynner å gå fort. Sees om litt da! klem.