Det tar 1 time og 10 minutter og gå i kjapt tempo rundt hele Malapascua. Etter en uke med turer hver dag, merker jeg både behovet for å gå enda litt fortere og lysten til å sjekke vekta! Med lite mat og mye mer aktivitet de siste månedene går jeg sakte men sikkert mot målet om en lettere og friskere kropp. Men langt hår får jeg jo ikke.
Det er tøft å reise med Fibrio Myalgia, men fortsatt tøffere å være hjemme. Eller kanskje mer interessant enn tøft, en liten studie i sin egen kropp. Fibrio er en diffus og lite akseptert sykdom, men ikke lenger så fremmed. For meg. Jeg har sluttet jobbe mot den. Studerer den heller litt og ser hva godt jeg kan gjøre for den og meg. Nå har jeg tid til å bli kjent med kroppen, hva den orker og hva den ikke orker, å enkelt er det. Hjemme holder jeg såvidt tritt med hverdagen, tross kroniske smerter og lite søvn. Å nå noe er det vanseligste. Sier kroppen stopp, er det stopp. Likevel gjør man det man må og resultatet blir deretter. Utmattet og trist. På Malapascua sover vi når vi er trøtte, spiser når vi er sultne, hviler når vi har lyst og leker med tiden. Den er på vår side nå og magisk er det.
Det er vanskelig å akseptere at du har fått en diagnose, særlig når mange mener de har så mye å si om hvor diffus og feil den diagnosen er. Etter å ha blitt litt mer kjent med både den, meg selv og andre mennesker med samme utfordring, lærer jeg også bedre å leve med akkurat den jeg er. Med utfordringene, men mest oppturene. Det valget har jeg tatt for lenge siden. Alle de små og store oppdagelsene om hva min kropp og min vilje er i stand til å gjøre, mer enn å fokusere på alt den ikke kan gjøre. Noen dager er det likevel bare trist. Da har jeg tøyet for langt og må ordne opp i det. En skikkelig nedtur. Det kan være små ting, som litt for lite vann og jeg slutter av midt i en sertning og må legge meg bare. Og hvordan forklarer man det? Eller gå av bussen helt plutselig, hjertet slår urytmisk, leppene er blå og en dag i Cebu ble for mye, selv om jeg vil så altfor vel. Men, jeg klarer mye! Man bytter bare buss, hviler litt ekstra, lærer hvor grensene går og koser seg med det man har. En lykkeligere mamma i en absolutt lykkeligere kropp! (Kjærestetiden får vi ta igjen siden tror jeg, å reise med barn er også tøft! En hel avhandling kommer om det.)
På tur mister jeg støtten fra NAV, selv om tiden her gjør meg friskere. To år sykemeldt med jernvilje, legetimer og behandlinger i Norge ga meg tilslutt en diagnose og flere svar, men ikke energi til hverdagen. Da var det bedre å ta en “time out”, selge huset og dra lasset sammen som familie. Vi er absolutt på vei mot mye. Og nå begynner vi å lengte hjem også. Men, aller først, en lang dusj, ungene film på senga og Kjetil massasje på stranden. Solnedgangen skal vi nyte på Sun Splash med våre mysige svensker jenter. Herlig harry turistmoro. Happy Hour og pizza på liten flåte, tøffe over i jolla, skåle i Weng Weng og cola. Når vi voksne har en drink, skal også barna få. Sånn er regelen.
God påske alle sammen og tilgi meg for ikke invitere til Skjærtorsdag i gamlehuset!
Savner dere!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar