Bantayan

30 min med tricycle fra Bogo, 2 timer med rusten ferge, så er du på Banatayan. En øy i rask utvikling, med 3 små byer, der Bantayan City har minibanken, Santa Fe har turistene og den tredje byen har et navn vi ikke helt har fått tak på enda.

Santa Fe minner litt om blanding av Langkawi, Kreta og Phuket, for de som har vært der. En blanding av alt, turister, barer, fantastiske strender og sexturisme. Litt upersonlig i forhold til Malapascua og med et alt for stort innhogg av feite gamle vestlige mannfolk med unge filippinske jenter på fanget, kjøpt til ferien eller fast innnkvartert i boligen her. Vi møter dem på hvert gatehjørne, sjelden andre steder. De sitter helst på en skandinavisk eller vestlig eiet bar. Sitter i timesvis i klynger med den ene ølen etter den andre. Heldigvis ser vi også tilsynelatende solskinnshistiorier, flotte "normale" unge vestlige mannfolk hånd i hånd med sin filippinske kone, ungene løpende rundt og alt ser vel og fint ut. Vi kjenner også personlig noen av dem. Likevel er vi midt i en tydelig ukultur og liker det dårlig. Men, vi koser oss og har bestemt oss for å være her i en uke til.

Vi er innkvartert i en sjarmerende muggen liten bungalow regelrett rett ved vannet ved høyvann. Ungene rusler rett ned og ut i vannet om morgen og vi strekker oss ut til synet av en lagune med hvit sandbank og små surfebølger i bakgrunnen. Palmene svaier og kjøler. Båtturer tøffer oss avgårde til små private øyer, vi snorkler og finner grotter å svømme i. Vi sovner til karaoken i nabobygget og gliser når svisker og andre tradisjoner ruller og går med større eller mindre hell. Jeg maner meg opp til en tur bortom, men pyser meg ut hver kveld.

Legger ved en video av vår hverdagsmagi, en morgenstund på hytta vår på Budjong Beach Resort, Santa Fe. Flere bilder kommer siden. Se og kanskje misunn, bare pittelitt. Nattinatt!

Traumatiske opplevelser

Nå har vi akkurat lokket en flygende bille ut av øret mitt med et lasersikte. En ekstrem dødsdans mot trommehinna mi skremte vettet av både meg og billa og klarte faktisk skade hørselen min. Nå er jeg helt sår og varm i øret og alt er helt loddent. I flere år har jeg blitt mobbet for redselen for insekter inn i øret. Nå har det altså skjedd.

En bille med hardt skall, to sterke vinger, lange følehorn og en enorm viljestyrke ville inn, men absolutt ikke ut. Vi rpøvde skylle med vann og pirke med q - tips, begge gjorde mer skade enn gagn. Billa ble krakilsk og viftet vilt med vingene. Jonas tittet inn i øret og så noe svart. Jeg ble jo helt vettskremt. Ungene smilte skrått og visste ikke om de skulle le eller gråte der jeg viftet med hendene, kavet og prøvde forklare hvordan dette faktisk hørtes ut inn i øret. Fy flate. Etter 15 minutters kamp fra både den og oss ruslet den utover mot lyset. Kjetil sto klar med pinsetten. Beveget jeg meg litt, smatt den rett inn igjen. Men ut kom den. Drittsekken.

Og om du tror jeg er en pingle, bare vent til det er du som får ei bille i øret!!

Og faktisk har jeg blitt klippet av en ladyboy i dag også, som rettet på gylfen flere ganger og syns jeg hadde fine øynebryn. Han het Janice og hadde stram mage og kort topp med dongeribukse. Så gikk jeg hjem og klipte enda mer selv, drepte en haug med i helslitt hår, ble en gutt og drepte 3 store tarantell lignende edderkopper på rommet. Sånn er det faktisk å være på langtur. Ikke bare solskinn. Men nesten.

Vi sees!

Herlig galskap

19.mars kl. 10:00

Abao familien i Bogo har sin egen helgen, Josef, Jesus sin stefar.  Det er en stor familie og har derfor sitt eget kapell, rett utenfor døren vår.  Hvert år samles de alle til bønn i ni dager fra den 10. til den 19. mars. Bønnemøtene er nå avsluttet, i dag starter fiestaen.  Det kjøpes inn øl og snacks, de ulike hjemmene lager de lekreste retter, venner bes inn og det festes til langt på natt.

I år er det karaokekonkurranse. Med kjennskap til Gloomy Prospects EP fra noen år tilbake, rettes det dessverre store forventning til mine sangprestasjoner og jeg er påmeldt som en av 18 sangere. Ikke frivillig akkurat, men i ren høflighet kunne jeg ikke si nei! I ren forskrekkelse leide jeg inn hele karaokeanlegget en dag før festen. Til glede og latter øvde jeg hele dagen og halve natta igjennom. Med gummisko og røde oppvaskhansker danset og sang jeg meg halvveis tilfreds.  For et syn. Full av elektriske støt ga jeg til slutt opp kl 24:15 i natt. Til konkurransen har jeg valgt en jazza Fever.  I tillegg har jeg snikøvd på Can`t let you out of my head og 6 låter til. Dette blir bra!

19. mars kl. 12:00

Rundt kapellet rigges det nå opp enorme høyttalere, en kjempe stor primitiv miksepult og en frodig scene pyntet med blomster, turkise gardiner og flotte blomster.  Skikkelig filippinostyle!  Til sammen 20 kvadratmeter svarte tårn dunker bass og rytme ut i formiddagen. De tester, skrur og mikser. “Baby baby baby ohhh!” Jonas sin absolutte favoritt. De lander tilslutt på en lydnivå de selv er fornøyd med, men skremmer vettet av oss. Bassen dundrer. Vi er helt paralysert. Med ørepropper og store øyne smyger vi oss ned for å titte. Hårene blafrer på armene når bassen dunker oss forbi. Karaokeanlegget kobles på anlegget og jeg er ikke mindre nervøs akkurat!

19. mars kl 12:30

Ponaliza med mann og eldstegutt Jopel kommer på besøk fra Malapascua. Vi drar sammen til ultralyd. Hun venter sitt 3. barn og ønsker seg veldig en jente, i dag skal vi prøve se. Hun har aldri hatt ultralyd før og vi spanderer gjerne.  Vi gleder oss til to dager sammen med dem her i Bogo.

Ponaliza føder hjemme på sine 10 kvadrat med oljelampe, vaskevannsfat, et slitt håndkle og en smal bambusbenk som eneste hjelpemiddel. En lokal fødselshjelper kommer om hun har anledning. Jeg spør om hun kunne tenke seg føde på klinikken i Bogo denne gangen, jeg betaler. Hun takker høflig nei, dette går helt fint. ”Jernkvinne”, tenker jeg.

Etter 1,5 time kommer endelig både legen og strømmen tilbake. Vi kommer først i køen, de synes det er veldig eksotisk med en hvit jente som følger to fra Malapascua. Et gammelt apparat med liten skjerm viser mulig en liten gutt. 60% sjanse, vi krysser fortsatt fingre for at det kan være en jente. Vi ser hjertet og hodet, mulige testikler og etter hvert en liten bevegelse. Terminen settes til 8. august.  Legen bekymrer seg for gjentatte kramper og snakker mest til meg om mulig abortfare og medisiner som skal brukes. Jeg forklarer Ponaliza om hvile, livmor og kramper, men når ikke helt frem. Å hente vann og jobbe hele dagen er livet hennes. Uten vann og jobb, ingen mat eller stell. Hun er mest bekymret for hvite klær i svangerskapet. De trekker til seg møll som kryper inn navlen som en ånd og tar med seg sjelen til barnet. Ponaliza sover derfor aldri på rygg, men vender magen ned mot gulvet.

19. Mars 18:30

Musikken dundrer fortsatt, dørene slår og vinduene klirrer. Vi setter oss til bords, Ponaliza, Hoselito, Jopel, Era, Slavsky , 3 snåle homofile venner og oss. En herlig forsamling! Vi spiser Eras fantastiske mat, mitt melonfruktmonster og skåler i øl og brus til toner av alt fra pop, lovsang og rock. Mest pop. Vi venter i spenning på karaokekonkurransen og kl 21 kjører vi i gang. Etter 3 sangere løper jeg opp og ned til toalettet. Magen har slått seg helt vrang, jeg svetter og har mageknip uten sidestykke. Veldig strategisk tidspunkt for magesjau.

19. mars 21:30

Magen er tom, jeg har akkurat sunget Fever, fått en pose med sardiner, nudler og hermetiske pølser i deltakergevinst og venter på dommen. Våre 3 homofile dommere overrasker med sin saklighet og gir meg en rettferdig kommentar, ikke så altfor positiv, men med en høy karakter! Hele 97 poeng. Jeg er lettet. Kommer på en 3. plass, vinner 200 peso. Nr 2. får 300 Peso og vinneren 500 Peso. En dagslønn på Malapascua er 150 Peso, det er snakk om mye penger! Jeg er litt flau og gir de videre til Ponaliza i løpet av kvelden. I pausen synger jeg Sway. Era og hennes venner svinger seg med på skrå i grusen.

Det danses og vrikkes. Under troperegn og fargerike lysprikker gynger både Era, homsene og jeg over grusen. Nok et herlig syn! Det er kanskje 15 homofile her, du ser mange av dem her i Filippinene, gjerne i full blomst. Den ene mer ivrig i vrikkingen enn den andre, armene bølger langs kroppen og opp i lufta. Et ubeskrivelig syn. Kl 02.30 stopper musikken og vi sovner utmatta og fulle av rare inntrykk. Ungene knallet tidlig på kvelden til stor forundring. Sov gjennom hele galskapen og våknet skuffet over selskapet som aldri kom.

 

Fotominner Cebu City

Cebu City

I riktig latmannsstil tok vi taxi hele veien fra Bogo til Cebu City.

Roy, sjåføren som bringer mamma og co hit og dit flere ganger i året, ble for fristende for oss. Bussene kjører i hundre og ti her nede, bremser, hugger og tuter hvert 5 sekund. Sjåførene sovner stadig bak rattet. Du humper sidelengs på en eller en halv rumpeball og hekter armen i en krok om du er heldig. Du viser norsk høflighet og gir plassen din til eldre eller mødre med barn. Da må du sitte på huk i midten på gulvet eller stå med hjertet i halsen. Jeg har forøvrig blitt litt tøffere med tiden. Nå velger jeg rumpeballen ytterst, tar på solbriller og titter en annen vei.

Fullstappede lastebiler med sukkerrør vaier forbi. Du smetter armen inn fra vinduet og prøver hver gang å forevige synet med kameraet, men mister stadig sjansen, alt fyker bare forbi. Det er mange uttrykk å fordøye. Du opplever et herlig surr og sprudlende innblikk i hverdagsmagien, men er egentlig mest glad du er i live når du er fremme dit du skal. En busstur på 4 timer ble plutselig ikke så fristende likevel, med tanke på både tryggheten og det faktum at Jonas spyr hver eneste gang han setter sine ben i en bil, båt eller buss. Sånn er livet og vi forholder oss bare til det. Lært pakketrikset nå, små spyposer, større samlespyposer, våtservietter og små salte kjeks.

Vel fremme i Cebu City ankom vi Immigration Office med store forhåpninger. Vi manglet 3 måneder oppholdstilatelse og fikk heldigvis etter litt om og men lov å trikse mikse litt og kjøpe den siste måneden to dager etter vi kjøpte de to første. De første 59 dager kan du kjøpe før du reiser ved å kontakte ambassaden i Oslo. (1000 kr for to voksne og to barn.) De neste to måneder kjøper du cash i Filippinene. (4000 kr) En uke før denne datoen går ut må du tilbake og kjøpe ytterligere en måned osv. ( 800 kr) Det var denne reisen vi ikke gadd å foreta oss igjen, kun 3 uker før hjemreisen til Norge. Da vil vi aller helst henge og daffe i en hengekøye på Malapascua.

Alt kan i grunn ordnes i dette landet, bare man spør pent nok, er iherdig nok eller har nok penger. I dette tilfelle holdt det å være småblond, småsøt og ha Fibrio Myalgia og to små barn. Alene på kontoret til sjefen ga jeg likegodt jernet. ("Veldig" hardt å reise så langt enda en gang denne ferien, nei Kjetil kan ikke komme alene, jeg er for "syk" til å være alene med barna, nei jeg vil ikke sende passene med noen jeg ikke kjenner, men det er jo heller ikke lov, er det ..?? Misjon? Neida, men min mor driver faktisk et prosjekt i Bogo for de alle fattigste! Jada, vi er kjempe snille mennesker, har ikke tenkt å gjøre noen lovbrudd. Please? Salamat og thank you thank you.) Han visste ikke hva Fibrio var, men syns jeg var søt nok. Det holdt og nå er alle pass stemplet med siste utreisedato 24 juni 2011. Flyet går 13 Juni, så alt ordner seg. Sjuklingen. Søta. Eller freidig. Alt etter som.

Maten på hotellet var faktisk ikke god. Til frokost spiste vi kokt sjokoladeris, små baconbiter badet i fett, lettkokte egg med skvulpete eggeplomme, sjokoladefrokostblanding og små pølsebiter. I dag fikk vi i tillegg små loffboller, en absolutt forbedring. Regal Business Park Hotell ligger rett foran inngangen til Ayala kjøpesenter, har romslige senger, barnetv hele døgnet, billig mat i restauranten og heis som barna stolt kan manøvrere selv. Da er ikke frokosten så nøye. For 500 kr fikk vi to netter og akkurat passe tid og komfort til å nyte bylivet.

9 timer på Ayala er i følge mamma en familiær rekord, men det gikk som i en poff og et smell, som Maren ville ha sagt det. Vi kjøpte full pakke på Timezone, 100 kr for nesten ubegrenset spille og leketid. Støynivået var så høyt at du ble desorientert, men vi hold ut. Ungene kjørte latesombiler, hentet godteri med heisekran, spilte mini air hockey, mini bowling og mini basketball. Vi kakket krokodiller i hodet med ei kølle, som var min favoritt. Kjetil så ganske bra ut bak maskingeværet og begynte glede seg til heimevernsøvelse i august. Vi fikk dilla på basketballkasting også. Kjetil leder med 60, jeg henger etter med 48 treff. I sidelinja hoppet japser i full rulle på danseautomaten. Helt vannvittige prestasjoner.

Tenk dere Thomas Tivoli. Full hyler på anlegget og ungene maser om å putte på penger på alle rare automater du nesten alltid taper på. Du føler du har råd til å gi de maks 5 aktiviteter hver og blir kvalm over hvor mye du egentlig betalte for den lille gule gakk gakken eller rosa plysjhjertet. Du smiler likevel mykt til dem og er ja, helt enig i at dette var "kjempe gøy"!På Timezone ga vi ungene ubegrenset med spilletid og aktiviteter. Bare kjør på. Helt ør i hodet av ekstrem høy lyd og med posen full av små unyttige (kjempe flotte) gevinster ruslet vi videre til lekeland, barbershop og div junk food sjapper, stappet oss fulle av mer dårlig mat, koste oss skikkelig med Iced Youghurt med frukt topping og avsluttet med storkjøp på Merrel og 3D kino i toppetasjen. Gutta nyklipt og massert på hodet. 10 kr klippen.

Vi så "Mars need mums". En dyster, artig og annerledes opplevelse. Filmen var bra, men Sara gråt for det meste og ville ut av mørket og av med brillene. Jonas satt på fanget og gråt over mammaen som nesten ble spiddet av laserstrålen og beamet ut i verdensrommet, romvesen som kranglet og kastet alle guttebabyer ned i søppeldynga med brennende vulkaner. Tok av og på 3D brillene alt ettersom hvor skummelt det var. Satt mest uten. Filmen endte godt og vi hold ut alle sammen. Litt skamfulle som foreldre kanskje, men i filippinsk målestokk kostet filmen flesk, de sa den var for alle aldre og vi hadde jo fortsatt noen timer å slå i hel. De søte små har heldigvis ikke varige men og sover stille i sengen vel tilbake i Bogo. Jonas snakker litt mer enn vanlig om Mars og andre planeter, men ellers er alt som før.

Vi har knasket sjokoladepastiller til kvelds, flytende sjokoladesaft til de små og venter spent på at virkningen skal knerte de eventuelle mark som har flyttet inn i magen. Vi lytter til råd fra de lokale og tar en dose markmedisin nå og en etter vi har kommet hjem til Norge. Sjokoladesmaken var ok, men tanken på hvit spagettilignende død mark som skal ligge rullet inn i avføringen i morgen er ikke noe særlig.

Man får lide for kosen. Natta!

Bogo - heavy rain

Sjekk lyden...

Malapascua - gode minner

Ponaliza

Regnet høljer ned, men etter varsel om tsunami, supertyfon og jordskjelv er vi fortsatt like hele!

Våre 6 uker på Malapascua nærmet seg slutten. Med alt regnet begynte klærne å mugne, dusjen ble kaldere, tumleplassen innskrenket og vi ble plutselig klare for nye eventyr. Vi sjekket ut av hytta 3 dager før tiden.

Ponaliza, min faste massasjedame og gode venn, møtte forskrekket opp til nyheten om våre tidlige hjemreiseplaner. Vi har vokst oss sammen de siste ukene, utvekselt kunnskaper om våre ulike kulturer og blitt nære venner. Noen ganger bringer skjebnen mennesker sammen, vennskap som er ment å vare.

Ponaliza er heldig og har arvet en liten tomt av sin bestemor. Hun sparte til sitt hjem i flere år og mangler nå bare 3 kvadratmeter med støp på stuegulvet. Den skal vi ordne i mai når vi reiser tilbake. Hun venter sitt 3 barn og arbeider målrettet og hardt for å spare penger til en trygg fremtid for familien sin. Hennes hjem er en ren nytelse. 10 kvadrat med nipa, jordgulv, bambus og grue. Et bambusskap til klær, en liten fordypning i veggen til rum og vodka. Phillip gynger fornøyd i lakenkøya. Jopel løper rundt og ler sjenert. Tisser rett på jordgulvet i kjøkkenet/stua/badet. Alle bare ler og jeg tenker det blir en artig opplevelse å komme til middag akkurat der ved neste besøk til Malapascua. Jesusbildet henger opplyst av en oljelampe. De aller fleste her er katolikker og tror på sin enkle og overtroiske måte på helgener og skjebner. Her er ingen elektrisitet og vannet hentes fra brønnen 10 min unna. De ser alltid velstelte ut og dufter deilig nyvasket. Klærne er rene og vi undres stadig hvordan dette er mulig. Hoselito, hennes mann, har utviklet seg fra sjenert til åpen og imøtekommende og vi gleder stort til å treffe dem igjen. Som en aller siste nytelse for denne gang fikk Jonas kveldsmassasje siste natta og sovnet dovent under trente fingre. Jeg og Sara våknet opp til ny dag og fikk nyte oljete massasje før bankabåten tok oss vel hjem til Bogo i opplett og deilig småskygge.

Nå dundrer regnet ned igjen. Vi kryper oss tett inn i sofaen og ser film på film og gomler smågodt fra Norge. Elin ga oss en liten ladning nytelse og det kom godt med nå! I morgen reiser vi til Cebu City for å utvide visumet, løpe rundt på lekeland i Ayala kjøpesenter, sove i luksussenger og spise frokostbuffet. Vi skal også humpe flere timer i lokalbussen, balansere spyposen for Jonas, passe godt på lommeboka og bli lurt av grådige taxisjåfører. Vi er helt i feriemodus og er klar for det meste!

Forøvrig er vi glade for at Elin kom når hun kom og dro når hun dro. Her i tropene kan været være en velsignelse og en sorg. I allefall for et opphold på kun to uker. For oss er det magisk. Herlig spennende. Vi har ikke svettet siden vi kom, men bruner oss blide. Smiler over snøkaos i middelhavet. Der vi egentlig skulle ha vårt familieeventyr. Skjebnen gir oss store og små overraskelser hele tiden og vi bare nyter.

Ps Nå er mobiltelefoner avslått igjen. Vi logger oss på nettet i blant og er stort sett tilgjengelige der. No worry for oss, vi er nok mer friske og trygge enn dere nordmenn i snø, influensa og glatte veier? Godt å høre at sola skinner hjemme, dere får nyte dere også!

See you soon Ponaliza!

Tsunami

Kl 16:15 ringte den telefonen som alltid er avslått og som jeg aldri svarer på likevel. Med den ene foten godt plantet i såpevann og den andre i full skrubb på verandaen vår tenkte jeg plutselig at jeg måtte svare likevel. En lettere stressa Snorre kunne fortelle at det faktisk var en tsunami på vei! En ganske så surrealistik opplevelse.

Plutselig surret det inn meldinger og telefoner fra bekymrede venner og familie. Kjetil gikk for å sjekke internett og jeg spurte footspa dama mi om hun visste noe. Hun hadde visst hørt noen rykter, men vi var beskyttet av Virgin Desemparados. Det var ikke noe å være redd for. Vi tenkte det var like greit å forberede oss litt likevel. Malapascua er en pitteliten paddeflat øy. En tsunami ville være katastrofal. Her bor de aller fleste i stråhytter langs strendene, også vi.

Kl 17:55 lokal tid skulle bølgen treffe Filippinene. Malapascua ligger i le bak flere øyer, men vi tok ingen sjanser. Med alle verdisaker, elektronikk, armringer, en ekstra sovebleie til ungene, jakker og noen bokser tunfisk pakket i vanntett bag, ruslet vi som vante nordmenn likegodt opp i 2 etasje på hovedbygningen og la oss i to hengekøyer der. Under oss tuslet det turister og lokale unger i mørket. De aller fleste tydelig uvitende om tsunami og jordskjelv i Japan. Malapascua er en merkelig boble. Tiden står stille og det eneste du gjør er å sove, sole, bade, dykke, spise og irriterere deg over den lokale discoen som aldri skifter CD og spiller akkurat for høyt og akkurat for lenge. Uten internetttilgang, men med god hjelp fra våre gode venner i Norge, fikk vi updates om bølgen fra dem.

Nå er klokka 21:30. Vi har lagt ungene på loftet, pakket ut armringene og koblet opp PC'en på tyvlånt bredbånd fra naboresorten. Bølgen kom aldri. Faren er trolig over nå, men det er lite info å finne. Føler oss nesten litt snytt, men også enda litt urolig. Vi får likegodt legge oss vi også. Lade opp til sypertyfonen som allerede er på vei over Manilla. Vi føler oss kanskje litt strandet i kveld, men det er helt greit. Ikke så værst det heller - å sovne på Malapascua, tross tsunami og tyfoner. Våkne til 30 grader vind, rusle under kokosnøttene og duppe kroppen i badevann varmere en snikstrålen fra badebuksa. Og no worry - alt er nok vel her nå! Vi satser på god og trygg natts søvn og holder fast på det. Tusen takk for herlig omtanke fra alle sammen! Sov godt da!

Tilbake til hverdagen

Elin har reist hjem, hverdagen er tilbake.
Sara har fått plass i barnehage og har lært seg å bæsje på do. Jonas er innskrevet i 1. klasse og solkremen er snart tom. Og så har vi plukket opp en havslange fra fjøra, Kjetil og Jonas snorklet med meter lang havskilpadde, studert ildfluer på berget og spist karamelliserte bananer. Jeg har vært på karaokebar med borgermesteren i Bogo, våknet opp til hanegal, ris og marinert kylling på verandaen med Era og tøffet tilbake til Malapascua i en rufsete bankabåt. Spiste røde bananer og luftet kroppen i 30 grader bris. Rød solnedgang. Barna sover, vi nipper til 15 år gammel rum, Kjetil i hengekøya.

Hverdagen vår. Sånn i all enkelhet.