I riktig latmannsstil tok vi taxi hele veien fra Bogo til Cebu City.
Roy, sjåføren som bringer mamma og co hit og dit flere ganger i året, ble for fristende for oss. Bussene kjører i hundre og ti her nede, bremser, hugger og tuter hvert 5 sekund. Sjåførene sovner stadig bak rattet. Du humper sidelengs på en eller en halv rumpeball og hekter armen i en krok om du er heldig. Du viser norsk høflighet og gir plassen din til eldre eller mødre med barn. Da må du sitte på huk i midten på gulvet eller stå med hjertet i halsen. Jeg har forøvrig blitt litt tøffere med tiden. Nå velger jeg rumpeballen ytterst, tar på solbriller og titter en annen vei.
Fullstappede lastebiler med sukkerrør vaier forbi. Du smetter armen inn fra vinduet og prøver hver gang å forevige synet med kameraet, men mister stadig sjansen, alt fyker bare forbi. Det er mange uttrykk å fordøye. Du opplever et herlig surr og sprudlende innblikk i hverdagsmagien, men er egentlig mest glad du er i live når du er fremme dit du skal. En busstur på 4 timer ble plutselig ikke så fristende likevel, med tanke på både tryggheten og det faktum at Jonas spyr hver eneste gang han setter sine ben i en bil, båt eller buss. Sånn er livet og vi forholder oss bare til det. Lært pakketrikset nå, små spyposer, større samlespyposer, våtservietter og små salte kjeks.
Vel fremme i Cebu City ankom vi Immigration Office med store forhåpninger. Vi manglet 3 måneder oppholdstilatelse og fikk heldigvis etter litt om og men lov å trikse mikse litt og kjøpe den siste måneden to dager etter vi kjøpte de to første. De første 59 dager kan du kjøpe før du reiser ved å kontakte ambassaden i Oslo. (1000 kr for to voksne og to barn.) De neste to måneder kjøper du cash i Filippinene. (4000 kr) En uke før denne datoen går ut må du tilbake og kjøpe ytterligere en måned osv. ( 800 kr) Det var denne reisen vi ikke gadd å foreta oss igjen, kun 3 uker før hjemreisen til Norge. Da vil vi aller helst henge og daffe i en hengekøye på Malapascua.
Alt kan i grunn ordnes i dette landet, bare man spør pent nok, er iherdig nok eller har nok penger. I dette tilfelle holdt det å være småblond, småsøt og ha Fibrio Myalgia og to små barn. Alene på kontoret til sjefen ga jeg likegodt jernet. ("Veldig" hardt å reise så langt enda en gang denne ferien, nei Kjetil kan ikke komme alene, jeg er for "syk" til å være alene med barna, nei jeg vil ikke sende passene med noen jeg ikke kjenner, men det er jo heller ikke lov, er det ..?? Misjon? Neida, men min mor driver faktisk et prosjekt i Bogo for de alle fattigste! Jada, vi er kjempe snille mennesker, har ikke tenkt å gjøre noen lovbrudd. Please? Salamat og thank you thank you.) Han visste ikke hva Fibrio var, men syns jeg var søt nok. Det holdt og nå er alle pass stemplet med siste utreisedato 24 juni 2011. Flyet går 13 Juni, så alt ordner seg. Sjuklingen. Søta. Eller freidig. Alt etter som.
Maten på hotellet var faktisk ikke god. Til frokost spiste vi kokt sjokoladeris, små baconbiter badet i fett, lettkokte egg med skvulpete eggeplomme, sjokoladefrokostblanding og små pølsebiter. I dag fikk vi i tillegg små loffboller, en absolutt forbedring. Regal Business Park Hotell ligger rett foran inngangen til Ayala kjøpesenter, har romslige senger, barnetv hele døgnet, billig mat i restauranten og heis som barna stolt kan manøvrere selv. Da er ikke frokosten så nøye. For 500 kr fikk vi to netter og akkurat passe tid og komfort til å nyte bylivet.
9 timer på Ayala er i følge mamma en familiær rekord, men det gikk som i en poff og et smell, som Maren ville ha sagt det. Vi kjøpte full pakke på Timezone, 100 kr for nesten ubegrenset spille og leketid. Støynivået var så høyt at du ble desorientert, men vi hold ut. Ungene kjørte latesombiler, hentet godteri med heisekran, spilte mini air hockey, mini bowling og mini basketball. Vi kakket krokodiller i hodet med ei kølle, som var min favoritt. Kjetil så ganske bra ut bak maskingeværet og begynte glede seg til heimevernsøvelse i august. Vi fikk dilla på basketballkasting også. Kjetil leder med 60, jeg henger etter med 48 treff. I sidelinja hoppet japser i full rulle på danseautomaten. Helt vannvittige prestasjoner.
Tenk dere Thomas Tivoli. Full hyler på anlegget og ungene maser om å putte på penger på alle rare automater du nesten alltid taper på. Du føler du har råd til å gi de maks 5 aktiviteter hver og blir kvalm over hvor mye du egentlig betalte for den lille gule gakk gakken eller rosa plysjhjertet. Du smiler likevel mykt til dem og er ja, helt enig i at dette var "kjempe gøy"!På Timezone ga vi ungene ubegrenset med spilletid og aktiviteter. Bare kjør på. Helt ør i hodet av ekstrem høy lyd og med posen full av små unyttige (kjempe flotte) gevinster ruslet vi videre til lekeland, barbershop og div junk food sjapper, stappet oss fulle av mer dårlig mat, koste oss skikkelig med Iced Youghurt med frukt topping og avsluttet med storkjøp på Merrel og 3D kino i toppetasjen. Gutta nyklipt og massert på hodet. 10 kr klippen.
Vi så "Mars need mums". En dyster, artig og annerledes opplevelse. Filmen var bra, men Sara gråt for det meste og ville ut av mørket og av med brillene. Jonas satt på fanget og gråt over mammaen som nesten ble spiddet av laserstrålen og beamet ut i verdensrommet, romvesen som kranglet og kastet alle guttebabyer ned i søppeldynga med brennende vulkaner. Tok av og på 3D brillene alt ettersom hvor skummelt det var. Satt mest uten. Filmen endte godt og vi hold ut alle sammen. Litt skamfulle som foreldre kanskje, men i filippinsk målestokk kostet filmen flesk, de sa den var for alle aldre og vi hadde jo fortsatt noen timer å slå i hel. De søte små har heldigvis ikke varige men og sover stille i sengen vel tilbake i Bogo. Jonas snakker litt mer enn vanlig om Mars og andre planeter, men ellers er alt som før.
Vi har knasket sjokoladepastiller til kvelds, flytende sjokoladesaft til de små og venter spent på at virkningen skal knerte de eventuelle mark som har flyttet inn i magen. Vi lytter til råd fra de lokale og tar en dose markmedisin nå og en etter vi har kommet hjem til Norge. Sjokoladesmaken var ok, men tanken på hvit spagettilignende død mark som skal ligge rullet inn i avføringen i morgen er ikke noe særlig.
Man får lide for kosen. Natta!
torsdag 17. mars 2011
søndag 13. mars 2011
Ponaliza
Regnet høljer ned, men etter varsel om tsunami, supertyfon og jordskjelv er vi fortsatt like hele!
Våre 6 uker på Malapascua nærmet seg slutten. Med alt regnet begynte klærne å mugne, dusjen ble kaldere, tumleplassen innskrenket og vi ble plutselig klare for nye eventyr. Vi sjekket ut av hytta 3 dager før tiden.
Ponaliza, min faste massasjedame og gode venn, møtte forskrekket opp til nyheten om våre tidlige hjemreiseplaner. Vi har vokst oss sammen de siste ukene, utvekselt kunnskaper om våre ulike kulturer og blitt nære venner. Noen ganger bringer skjebnen mennesker sammen, vennskap som er ment å vare.
Ponaliza er heldig og har arvet en liten tomt av sin bestemor. Hun sparte til sitt hjem i flere år og mangler nå bare 3 kvadratmeter med støp på stuegulvet. Den skal vi ordne i mai når vi reiser tilbake. Hun venter sitt 3 barn og arbeider målrettet og hardt for å spare penger til en trygg fremtid for familien sin. Hennes hjem er en ren nytelse. 10 kvadrat med nipa, jordgulv, bambus og grue. Et bambusskap til klær, en liten fordypning i veggen til rum og vodka. Phillip gynger fornøyd i lakenkøya. Jopel løper rundt og ler sjenert. Tisser rett på jordgulvet i kjøkkenet/stua/badet. Alle bare ler og jeg tenker det blir en artig opplevelse å komme til middag akkurat der ved neste besøk til Malapascua. Jesusbildet henger opplyst av en oljelampe. De aller fleste her er katolikker og tror på sin enkle og overtroiske måte på helgener og skjebner. Her er ingen elektrisitet og vannet hentes fra brønnen 10 min unna. De ser alltid velstelte ut og dufter deilig nyvasket. Klærne er rene og vi undres stadig hvordan dette er mulig. Hoselito, hennes mann, har utviklet seg fra sjenert til åpen og imøtekommende og vi gleder stort til å treffe dem igjen. Som en aller siste nytelse for denne gang fikk Jonas kveldsmassasje siste natta og sovnet dovent under trente fingre. Jeg og Sara våknet opp til ny dag og fikk nyte oljete massasje før bankabåten tok oss vel hjem til Bogo i opplett og deilig småskygge.
Nå dundrer regnet ned igjen. Vi kryper oss tett inn i sofaen og ser film på film og gomler smågodt fra Norge. Elin ga oss en liten ladning nytelse og det kom godt med nå! I morgen reiser vi til Cebu City for å utvide visumet, løpe rundt på lekeland i Ayala kjøpesenter, sove i luksussenger og spise frokostbuffet. Vi skal også humpe flere timer i lokalbussen, balansere spyposen for Jonas, passe godt på lommeboka og bli lurt av grådige taxisjåfører. Vi er helt i feriemodus og er klar for det meste!
Forøvrig er vi glade for at Elin kom når hun kom og dro når hun dro. Her i tropene kan været være en velsignelse og en sorg. I allefall for et opphold på kun to uker. For oss er det magisk. Herlig spennende. Vi har ikke svettet siden vi kom, men bruner oss blide. Smiler over snøkaos i middelhavet. Der vi egentlig skulle ha vårt familieeventyr. Skjebnen gir oss store og små overraskelser hele tiden og vi bare nyter.
Ps Nå er mobiltelefoner avslått igjen. Vi logger oss på nettet i blant og er stort sett tilgjengelige der. No worry for oss, vi er nok mer friske og trygge enn dere nordmenn i snø, influensa og glatte veier? Godt å høre at sola skinner hjemme, dere får nyte dere også!
Våre 6 uker på Malapascua nærmet seg slutten. Med alt regnet begynte klærne å mugne, dusjen ble kaldere, tumleplassen innskrenket og vi ble plutselig klare for nye eventyr. Vi sjekket ut av hytta 3 dager før tiden.
Ponaliza, min faste massasjedame og gode venn, møtte forskrekket opp til nyheten om våre tidlige hjemreiseplaner. Vi har vokst oss sammen de siste ukene, utvekselt kunnskaper om våre ulike kulturer og blitt nære venner. Noen ganger bringer skjebnen mennesker sammen, vennskap som er ment å vare.
Ponaliza er heldig og har arvet en liten tomt av sin bestemor. Hun sparte til sitt hjem i flere år og mangler nå bare 3 kvadratmeter med støp på stuegulvet. Den skal vi ordne i mai når vi reiser tilbake. Hun venter sitt 3 barn og arbeider målrettet og hardt for å spare penger til en trygg fremtid for familien sin. Hennes hjem er en ren nytelse. 10 kvadrat med nipa, jordgulv, bambus og grue. Et bambusskap til klær, en liten fordypning i veggen til rum og vodka. Phillip gynger fornøyd i lakenkøya. Jopel løper rundt og ler sjenert. Tisser rett på jordgulvet i kjøkkenet/stua/badet. Alle bare ler og jeg tenker det blir en artig opplevelse å komme til middag akkurat der ved neste besøk til Malapascua. Jesusbildet henger opplyst av en oljelampe. De aller fleste her er katolikker og tror på sin enkle og overtroiske måte på helgener og skjebner. Her er ingen elektrisitet og vannet hentes fra brønnen 10 min unna. De ser alltid velstelte ut og dufter deilig nyvasket. Klærne er rene og vi undres stadig hvordan dette er mulig. Hoselito, hennes mann, har utviklet seg fra sjenert til åpen og imøtekommende og vi gleder stort til å treffe dem igjen. Som en aller siste nytelse for denne gang fikk Jonas kveldsmassasje siste natta og sovnet dovent under trente fingre. Jeg og Sara våknet opp til ny dag og fikk nyte oljete massasje før bankabåten tok oss vel hjem til Bogo i opplett og deilig småskygge.
Nå dundrer regnet ned igjen. Vi kryper oss tett inn i sofaen og ser film på film og gomler smågodt fra Norge. Elin ga oss en liten ladning nytelse og det kom godt med nå! I morgen reiser vi til Cebu City for å utvide visumet, løpe rundt på lekeland i Ayala kjøpesenter, sove i luksussenger og spise frokostbuffet. Vi skal også humpe flere timer i lokalbussen, balansere spyposen for Jonas, passe godt på lommeboka og bli lurt av grådige taxisjåfører. Vi er helt i feriemodus og er klar for det meste!
Forøvrig er vi glade for at Elin kom når hun kom og dro når hun dro. Her i tropene kan været være en velsignelse og en sorg. I allefall for et opphold på kun to uker. For oss er det magisk. Herlig spennende. Vi har ikke svettet siden vi kom, men bruner oss blide. Smiler over snøkaos i middelhavet. Der vi egentlig skulle ha vårt familieeventyr. Skjebnen gir oss store og små overraskelser hele tiden og vi bare nyter.
Ps Nå er mobiltelefoner avslått igjen. Vi logger oss på nettet i blant og er stort sett tilgjengelige der. No worry for oss, vi er nok mer friske og trygge enn dere nordmenn i snø, influensa og glatte veier? Godt å høre at sola skinner hjemme, dere får nyte dere også!
See you soon Ponaliza!
fredag 11. mars 2011
Tsunami
Kl 16:15 ringte den telefonen som alltid er avslått og som jeg aldri svarer på likevel. Med den ene foten godt plantet i såpevann og den andre i full skrubb på verandaen vår tenkte jeg plutselig at jeg måtte svare likevel. En lettere stressa Snorre kunne fortelle at det faktisk var en tsunami på vei! En ganske så surrealistik opplevelse.
Plutselig surret det inn meldinger og telefoner fra bekymrede venner og familie. Kjetil gikk for å sjekke internett og jeg spurte footspa dama mi om hun visste noe. Hun hadde visst hørt noen rykter, men vi var beskyttet av Virgin Desemparados. Det var ikke noe å være redd for. Vi tenkte det var like greit å forberede oss litt likevel. Malapascua er en pitteliten paddeflat øy. En tsunami ville være katastrofal. Her bor de aller fleste i stråhytter langs strendene, også vi.
Kl 17:55 lokal tid skulle bølgen treffe Filippinene. Malapascua ligger i le bak flere øyer, men vi tok ingen sjanser. Med alle verdisaker, elektronikk, armringer, en ekstra sovebleie til ungene, jakker og noen bokser tunfisk pakket i vanntett bag, ruslet vi som vante nordmenn likegodt opp i 2 etasje på hovedbygningen og la oss i to hengekøyer der. Under oss tuslet det turister og lokale unger i mørket. De aller fleste tydelig uvitende om tsunami og jordskjelv i Japan. Malapascua er en merkelig boble. Tiden står stille og det eneste du gjør er å sove, sole, bade, dykke, spise og irriterere deg over den lokale discoen som aldri skifter CD og spiller akkurat for høyt og akkurat for lenge. Uten internetttilgang, men med god hjelp fra våre gode venner i Norge, fikk vi updates om bølgen fra dem.
Nå er klokka 21:30. Vi har lagt ungene på loftet, pakket ut armringene og koblet opp PC'en på tyvlånt bredbånd fra naboresorten. Bølgen kom aldri. Faren er trolig over nå, men det er lite info å finne. Føler oss nesten litt snytt, men også enda litt urolig. Vi får likegodt legge oss vi også. Lade opp til sypertyfonen som allerede er på vei over Manilla. Vi føler oss kanskje litt strandet i kveld, men det er helt greit. Ikke så værst det heller - å sovne på Malapascua, tross tsunami og tyfoner. Våkne til 30 grader vind, rusle under kokosnøttene og duppe kroppen i badevann varmere en snikstrålen fra badebuksa. Og no worry - alt er nok vel her nå! Vi satser på god og trygg natts søvn og holder fast på det. Tusen takk for herlig omtanke fra alle sammen! Sov godt da!
Plutselig surret det inn meldinger og telefoner fra bekymrede venner og familie. Kjetil gikk for å sjekke internett og jeg spurte footspa dama mi om hun visste noe. Hun hadde visst hørt noen rykter, men vi var beskyttet av Virgin Desemparados. Det var ikke noe å være redd for. Vi tenkte det var like greit å forberede oss litt likevel. Malapascua er en pitteliten paddeflat øy. En tsunami ville være katastrofal. Her bor de aller fleste i stråhytter langs strendene, også vi.
Kl 17:55 lokal tid skulle bølgen treffe Filippinene. Malapascua ligger i le bak flere øyer, men vi tok ingen sjanser. Med alle verdisaker, elektronikk, armringer, en ekstra sovebleie til ungene, jakker og noen bokser tunfisk pakket i vanntett bag, ruslet vi som vante nordmenn likegodt opp i 2 etasje på hovedbygningen og la oss i to hengekøyer der. Under oss tuslet det turister og lokale unger i mørket. De aller fleste tydelig uvitende om tsunami og jordskjelv i Japan. Malapascua er en merkelig boble. Tiden står stille og det eneste du gjør er å sove, sole, bade, dykke, spise og irriterere deg over den lokale discoen som aldri skifter CD og spiller akkurat for høyt og akkurat for lenge. Uten internetttilgang, men med god hjelp fra våre gode venner i Norge, fikk vi updates om bølgen fra dem.
Nå er klokka 21:30. Vi har lagt ungene på loftet, pakket ut armringene og koblet opp PC'en på tyvlånt bredbånd fra naboresorten. Bølgen kom aldri. Faren er trolig over nå, men det er lite info å finne. Føler oss nesten litt snytt, men også enda litt urolig. Vi får likegodt legge oss vi også. Lade opp til sypertyfonen som allerede er på vei over Manilla. Vi føler oss kanskje litt strandet i kveld, men det er helt greit. Ikke så værst det heller - å sovne på Malapascua, tross tsunami og tyfoner. Våkne til 30 grader vind, rusle under kokosnøttene og duppe kroppen i badevann varmere en snikstrålen fra badebuksa. Og no worry - alt er nok vel her nå! Vi satser på god og trygg natts søvn og holder fast på det. Tusen takk for herlig omtanke fra alle sammen! Sov godt da!
onsdag 9. mars 2011
Tilbake til hverdagen
Elin har reist hjem, hverdagen er tilbake.
Sara har fått plass i barnehage og har lært seg å bæsje på do. Jonas er innskrevet i 1. klasse og solkremen er snart tom. Og så har vi plukket opp en havslange fra fjøra, Kjetil og Jonas snorklet med meter lang havskilpadde, studert ildfluer på berget og spist karamelliserte bananer. Jeg har vært på karaokebar med borgermesteren i Bogo, våknet opp til hanegal, ris og marinert kylling på verandaen med Era og tøffet tilbake til Malapascua i en rufsete bankabåt. Spiste røde bananer og luftet kroppen i 30 grader bris. Rød solnedgang. Barna sover, vi nipper til 15 år gammel rum, Kjetil i hengekøya.
Hverdagen vår. Sånn i all enkelhet.
Sara har fått plass i barnehage og har lært seg å bæsje på do. Jonas er innskrevet i 1. klasse og solkremen er snart tom. Og så har vi plukket opp en havslange fra fjøra, Kjetil og Jonas snorklet med meter lang havskilpadde, studert ildfluer på berget og spist karamelliserte bananer. Jeg har vært på karaokebar med borgermesteren i Bogo, våknet opp til hanegal, ris og marinert kylling på verandaen med Era og tøffet tilbake til Malapascua i en rufsete bankabåt. Spiste røde bananer og luftet kroppen i 30 grader bris. Rød solnedgang. Barna sover, vi nipper til 15 år gammel rum, Kjetil i hengekøya.
Hverdagen vår. Sånn i all enkelhet.
Elin
Den store overraskelsen reiser straks hjem. I morgen drar vi to jentene til Bogo for å møte taxien til flyplassen. Bagen skal pakkes om og vintertøyet finnes frem. Kanskje rekker vi putte noen ekstra minner i kofferten. I hjertet er det fullt, fy som vi har kost oss! Vi har enda ett døgn igjen, kanskje rekker vi snike inn enda noen minner for livet.
Sara sier hun har to mammer, Jonas sparer den aller største kosen til avreisen, Kjetil har svanset rundt med to flotte jenter og hele Malapascua lurer på hvem den nye damen i hytta vår er. Jeg spøker med å kalle henne den "so called Nanny" og blunker lurt. Når noen spør om det er vanlig å dele mannen sin med noen i Norge svarer jeg selvsagt, klart det. Noen tror jeg er nannyen, det sier jo litt om intensiviteten i Elin sin hjelpsomhet med ungene. Tja, eller kanskje Kjetil sitt vennskap med Elin? Helt greit! Hun spretter rundt i velkjent stil, leker, steller og duller. Både med store og små. To kjærestekvelder har vi også fått og rikelig etterlengtet alenetid uten barna. Heldigvis har vi sett Elin i helt ny stil også, late dager og full avslapp under palemene. Massasje, thaimat, footspa og nyte utsikten. Ikke noe stress, en skikkelig husmorferie. Helt nydelig å se.
For litt over en uke siden reiste jeg 6 timer på en halv rumpeball tøffende nedover Cebu i Pumpboat, lokalbuss og tulen taxi som til slutt dumpet meg i et dårlig strøk der ingen snakket engelsk. Jonas hadde hvisket en hemmelig hilsen i et lite skjell gjemt i lommeboka mi. "Mamma skal ikke bli bilsyk og er verdens beste mamma!" Sara hadde smykket mitt rundt halsen og skulle tenke på meg hele tiden sa hun. En avskjedsseanse tiltenkt barna, men trolig skjebnebestem for meg selv. Noen peso fattigere, litt fortumlet og med sterk tro på magefølelsen og det gode i mennesket, fikk jeg to tøffe motorsykkeltyper til å guide meg trygt til et gatehjørne der Roy, vår taxivenn i Cebu bragte meg formanende frem til ankomst hallen. Bilsyk var jeg på magisk vis ikke. Ut kom Elin og med sterk klump i halsen tøffet vi oss oppover tigjen til Bogo og Malapascua. Nå er vi straks 13 dager rikere og klumpen tetter seg atter en gang til i halsen. Dette var virkelig et eventyr!
Tusen takk Elin for alt vi har opplevd sammen, alt du har gjort for oss og for at du turte komme halve jorden rundt for å dele en tett og magisk hverdag med oss i hytta vår. God tur hjem, vi savner deg allerede! I morgen tidlig får du kosen fra Jonas. Den han har spart bare for deg. Selv om barna insisterer på at regel nummer to gjelder bare for familien, er det herved bestemt at du nå er en del av den.
Miss you.... Guapa!
Sara sier hun har to mammer, Jonas sparer den aller største kosen til avreisen, Kjetil har svanset rundt med to flotte jenter og hele Malapascua lurer på hvem den nye damen i hytta vår er. Jeg spøker med å kalle henne den "so called Nanny" og blunker lurt. Når noen spør om det er vanlig å dele mannen sin med noen i Norge svarer jeg selvsagt, klart det. Noen tror jeg er nannyen, det sier jo litt om intensiviteten i Elin sin hjelpsomhet med ungene. Tja, eller kanskje Kjetil sitt vennskap med Elin? Helt greit! Hun spretter rundt i velkjent stil, leker, steller og duller. Både med store og små. To kjærestekvelder har vi også fått og rikelig etterlengtet alenetid uten barna. Heldigvis har vi sett Elin i helt ny stil også, late dager og full avslapp under palemene. Massasje, thaimat, footspa og nyte utsikten. Ikke noe stress, en skikkelig husmorferie. Helt nydelig å se.
For litt over en uke siden reiste jeg 6 timer på en halv rumpeball tøffende nedover Cebu i Pumpboat, lokalbuss og tulen taxi som til slutt dumpet meg i et dårlig strøk der ingen snakket engelsk. Jonas hadde hvisket en hemmelig hilsen i et lite skjell gjemt i lommeboka mi. "Mamma skal ikke bli bilsyk og er verdens beste mamma!" Sara hadde smykket mitt rundt halsen og skulle tenke på meg hele tiden sa hun. En avskjedsseanse tiltenkt barna, men trolig skjebnebestem for meg selv. Noen peso fattigere, litt fortumlet og med sterk tro på magefølelsen og det gode i mennesket, fikk jeg to tøffe motorsykkeltyper til å guide meg trygt til et gatehjørne der Roy, vår taxivenn i Cebu bragte meg formanende frem til ankomst hallen. Bilsyk var jeg på magisk vis ikke. Ut kom Elin og med sterk klump i halsen tøffet vi oss oppover tigjen til Bogo og Malapascua. Nå er vi straks 13 dager rikere og klumpen tetter seg atter en gang til i halsen. Dette var virkelig et eventyr!
Tusen takk Elin for alt vi har opplevd sammen, alt du har gjort for oss og for at du turte komme halve jorden rundt for å dele en tett og magisk hverdag med oss i hytta vår. God tur hjem, vi savner deg allerede! I morgen tidlig får du kosen fra Jonas. Den han har spart bare for deg. Selv om barna insisterer på at regel nummer to gjelder bare for familien, er det herved bestemt at du nå er en del av den.
Miss you.... Guapa!
Abonner på:
Innlegg (Atom)