God påske!

Malapascua betyr dårlig, syk eller ødelagt påske. Den korrekte oversettelsen varierer litt, men viser alle tilbake til en supertyfon som en gang i tiden herjet og ødelagte Malapascua. Vi bestemmer oss for å feire påsken i Bogo, sånn for sikkerhetsskyld. En god påske i vente, med godt selskap i Era, Slavsky, Louise, Madeleine og andre gode venner. Vi skal se prosesjoner, male egg, ha piknik på stranden, invitere til karakokeparty, gomle norsk smågodt, dra oss i nesen på påskeaften og lære om den og andre rare og lokale tradisjoner på Filippinene. Øyene rundt Cebu fylles opp av feststemte filippinere, men vi trekker oss gladelig unna for litt mer ro. Prisene skyter i været og Holy Week er virkelig årets høydepunkt!

Vi begynner med prosesjonen. Den er i morgen, langfredag eller Good Friday. Først er det Holy Mass i kirken. Dette er høydepunktet i Holy Week og avsluttes med flere flåter av store figurer og blomster nedover gaten og rundt parken. Jeg legger ved bilder og forklarer mer etter helgen. Det er lettere å forstå hva alt dreier seg om når man først har opplevd det! Alt er nytt og katolismen har flere symboler og handlinger jeg aldri har hørt om. Vi skal prøve å ta del i og beskrive noen av dem etterhvert. Nå lader vi opp med badebasseng og iskrem. Og litt kaffe og Tom og Jerry. Det er godt å krype inn når sommerheten steker ute.

Kos dere masse på påskefjellet nå da! Eller i solveggen hjemme. Jeg hører rykter om 18 grader og sol? Deilig! Nyt det, så snakkes vi snart.

Påskehilsen fra alle oss!
Og tusen takk til påskeharen - tenkt at du husket på oss helt her borte!

På vift med Fibrio Myalgia

Det tar 1 time og 10 minutter og gå i kjapt tempo rundt hele Malapascua. Etter en uke med turer hver dag, merker jeg både behovet for å gå enda litt fortere og lysten til å sjekke vekta!  Med lite mat og mye mer aktivitet de siste månedene går jeg sakte men sikkert mot målet om en lettere og friskere kropp.  Men langt hår får jeg jo ikke.

Det er tøft å reise med Fibrio Myalgia, men fortsatt tøffere å være hjemme. Eller kanskje mer interessant enn tøft, en liten studie i sin egen kropp. Fibrio er en diffus og lite akseptert sykdom, men ikke lenger så fremmed. For meg. Jeg har sluttet jobbe mot den. Studerer den heller litt og ser hva godt jeg kan gjøre for den og meg. Nå har jeg tid til å bli kjent med kroppen, hva den orker og hva den ikke orker, å enkelt er det. Hjemme holder jeg såvidt tritt med hverdagen, tross kroniske smerter og lite søvn. Å nå noe er det vanseligste. Sier kroppen stopp, er det stopp. Likevel gjør man det man må og resultatet blir deretter. Utmattet og trist. På Malapascua sover vi når vi er trøtte, spiser når vi er sultne, hviler når vi har lyst og leker med tiden. Den er på vår side nå og magisk er det.

Det er vanskelig å akseptere at du har fått en diagnose, særlig når mange mener de har så mye å si om hvor diffus og feil den diagnosen er. Etter å ha blitt litt mer kjent med både den, meg selv og andre mennesker med samme utfordring, lærer jeg også bedre å leve med akkurat den jeg er. Med utfordringene, men mest oppturene. Det valget har jeg tatt for lenge siden. Alle de små og store oppdagelsene om hva min kropp og min vilje er i stand til å gjøre, mer enn å fokusere på alt den ikke kan gjøre. Noen dager er det likevel bare trist. Da har jeg tøyet for langt og må ordne opp i det. En skikkelig nedtur. Det kan være små ting, som litt for lite vann og jeg slutter av midt i en sertning og må legge meg bare. Og hvordan forklarer man det? Eller gå av bussen helt plutselig, hjertet slår urytmisk, leppene er blå og en dag i Cebu ble for mye, selv om jeg vil så altfor vel. Men, jeg klarer mye! Man bytter bare buss, hviler litt ekstra, lærer hvor grensene går og koser seg med det man har. En lykkeligere mamma i en absolutt lykkeligere kropp! (Kjærestetiden får vi ta igjen siden tror jeg, å reise med barn er også tøft! En hel avhandling kommer om det.)

På tur mister jeg støtten fra NAV, selv om tiden her gjør meg friskere. To år sykemeldt med jernvilje, legetimer og behandlinger i Norge ga meg tilslutt en diagnose og flere svar, men ikke energi til hverdagen. Da var det bedre å ta en “time out”, selge huset og dra lasset sammen som familie. Vi er absolutt på vei mot mye. Og nå begynner vi å lengte hjem også. Men, aller først, en lang dusj, ungene film på senga og Kjetil massasje på stranden. Solnedgangen skal vi nyte på Sun Splash med våre mysige svensker jenter. Herlig harry turistmoro. Happy Hour og pizza på liten flåte, tøffe over i jolla, skåle i Weng Weng og cola. Når vi voksne har en drink, skal også barna få. Sånn er regelen.

God påske alle sammen og tilgi meg for ikke invitere til Skjærtorsdag i gamlehuset!

Savner dere!

Gode venner

17. April.

Latterlig enkelt, tenkte jeg. Å sykle en mini gammeldags sykkel med tilhenger er vel ingen sak. Den enkleste måten å frakte både meg, ungene og all maten til vår øde strand. Vi skal på piknik med Ponaliza og familien. Leier sykler og kjøper inn frukt og stekt kylling. Ponaliza koker ris og vi står for drikken.

20 meter kommer jeg! Helt utkjørt og med hjertet i halsen. Vogna drar til alle kanter og de daffe hjulene graver seg ned i sanden. De ellers så korte beina mine (eller, kvadratlårene - de som er like brede som lange) er plutselig altfor lange og jeg får ikke noe som helst kraft i tråkka. Hoselito bytter over til vogna mi og tråkker til. Lett som en lek. Imponerende! Vi er på sykkeltur og etter litt att og fram sykler jeg og Kjetil hver vår leide sykkel bak, Ponaliza sin egen foran og stakkars Hoselito med alle 3 ungene, maten, kopper og kar og 10 liter vann i midten. I en pitteliten sykkelvogn. Jonas hyler og fryder seg. Jeg priser meg lykkelig. Kjetil er også fornøyd, han er 1.93 og udiskutabel for stor til å drifte vogna.

Vi sykler oss gjennom siv, palmer og grass, ut mot Guimbitayan, en sjarmerende liten landsby helt nord på Malapascua. Like før vi kommer dit, strander vi i en hvit bukt av knust korall og pulversand mellom tærne. Her er drømmetomta! Jeg og Ponaliza dekker til måltid, Hoselito leker med Jopel og Kjetil snorkler med ungene. Etter kun 3 minutter hører vi høye grynt og seiershyl gjennom snorklene. Opp kommer Kjetil med egenfanget blekksprut! Sara gliser og Jonas tar tommel opp. Begge to, vrikker på hofta. For et syn. Gjett om de er stolte! En arm faller av i iveren. Snor seg fortsatt rundt på stranda. Den gomler Ponaliza rå. Tygg tygg, rett ned. Fine vitaminer. Vi holder oss til den medbrakte maten og nyter den. Lenge.

Noen timer senere kommer far og bror til Ponaliza i en liten banka båt. De fisker med nett. Jonas og Kjetil får være med og kommer tilbake med et lass av små akvariefisk. Her spiser de fisk fra 5 cm størrelse. Nemo rett og slett. Jonas tripper og er stolt som en hane. Igjen! Får med seg en liten grønn en. På White Sand steker Gina den lille grønne og den smaker lami kaayo! Kjempe godt! Sara får seg også en prøvetur. Kjetil padler og holder skuta på rett kjøl. På Malapascua er alt primitivt, men velfungerende.

 

18. April

Vi inviteres til grillet kylling og gris hjemme hos Ponaliza. Ungene løper rundt og leker gjemsel med Jopel. Jonas bindes fast i et tau og Sara drar han rundt. “Geita” er tilbake. De studerer to gjess som har seg, lyser med lykt på befruktede egg og studerer gåsebæsj som splæsjer ned. Jonas kommer løpende – Mamma, noen har funnet noe levende! Jeg blir med og ser en grønn hummer. En skikkelig flott en. Men liten. Sara finner tonen med Jopel og leker med ball på soverommet. I stua dekkes det med plast og Spidermann tallerkner. Jonas er kjempe fornøyd. Maten er god og stemningen nydelig. Her er ikke strøm, vi har to veker i et syltetøyglass med olje. Nok lys for oss. Ikke toalett heller, men buskene duger godt i kveldsmørket.  På gulvet er det jord og sultne maur. Pytt pytt. En flott opplevelse. Intimt, autentisk og herlig. Sara avslutter det hele med en ekstra kotelett i klypa. Svett og fett gomler hun den rett ned, til stor begeistring for husfruen. Jeg grøsser enda litt med tanke på all svoren som gikk ned, men er glad ungene storkoste seg. Vi også!

Etter over to måneder totalt på Malapascua har vi blitt venner med flere. Øya er pitteliten og alle kjenner alle. Vi har valgt nærhet til en øy og ett samfunn, heller enn å farte ungene rundt til nye steder hele tiden. Vi var redd vi selv ble rastløse, men valgte hensynet til barna først. Malapascua er deres hjem nå. Kjent og kjært for oss alle sammen. Ponaliza tilbyr barnevakt to kvelder i uken etter påske. Hver dag går jeg og henne hele veien rundt øya for å trimme og prate om alt og ingenting.

Ponaliza er nær, men også Kjetil begynner komme tett på enkelte. På kveldene skyter han fisk med egensnekret harpun  med Hoselito. Et stille, men fint vennskap. De elsker begge havet og trives godt i hverandres selskap der. Hoselito snekrer svømmefot til Kjetil i Playwood og gummistropper, Kjetil spanderer ny dykkelykt. Sånn hjelper de hverandre.  På dagtid inviteres han av Leo til fisketur med annen type harpun. Han har allerede kjøpt og øveskutt med den. Leo sin gamle. Helt herlig. Hjemmesnekrede svømmebriller i tre og glass er også med i kofferten. Utstyret de bruker er direkte sjarmerende!  For oss, suvenirer med stor betydning. 

Dagene begynner å bli innholdsrike og tiden begynner å gå fort. Sees om litt da! klem.

Blinkskuddet

Nære møter i Bogo

I Cebu City møtte vi Madeleine og Louis fra Sverige. To herlige jenter på studietur til Filippinene. I 8 uker skal de samle inn og gjøre oppgave om organisasjoner som arbeider for de fattige. Vi kom i prat, tok de med oss til Bogo og etter noen dager med opplevelser og info om Prosjekt Filippinene, knyttes kanskje oppgaven til denne. Nå har vi "kidnappet" eller lokket dem til Malapascua. Her deler vi flotte dager med pittelitt studie, litt sol og mye avslapning. De blir med "hjem" til Bogo og påskefeiring med oss. Et skjebnemøte for oss alle sammen tror jeg. Jonas og Sara dilter etter dem hele tiden, kjempe jenter!

I Bogo var vi på hjemmebesøk i slumstrøkene sammen med våre nye svenske venner. Det gir inntrykk å se hvordan folk lever, eller overlever her. Vi har en gjeng med små jenter som henger rundt kjøpesenteret i Bogo hele døgnet. De passer sine småsøsken og tigger etter mat. Etter flere måneder kjenner vi dem godt. Når de ser oss roper de Charlotte nedover gatene og kommer løppende. Hver gang vi treffes i byen får de et måltid av meg og Kjetil. Gjett om de er stolte når de bes inn på restaurant og spiser sammen med oss. Nå har vi også besøkt dem hjemme. All grunn til å fortsette med vårt lille matprosjekt! Louis og Madeline planlegger kjøpe nye slippers til dem alle sammen. Man blir fort rørt av de nære møter.

 

Bantayan - gode minner