"Sara i hengekøya si. Jonas boffer oppå magen min og mamma står og ser på." Sara 3 år.
Sara og Jonas begynner glede seg. Vi snakker litt hver dag om Filippinene, men ikke så mye. 18 dager er lenge å vente for små barn. Det er lettere for dem å glede seg til fiskepinner til middag.
Jonas gledet seg veldig til å selge huset på Godøya. Da skulle han flytte til morfar og være nabo og spikre i saghuset hans. Han ble tidlig med i prosessen og lærte ivrig om både takstmann og megler. Vi gledet oss veldig over de positive forventningene. Vi slappet godt av i forebyggelse av savn etter barnehagen og nære venner, fokuserte mer på det positive, det han så frem til. Å glede seg til noe på denne måten ville naturligvis gjøre flyttingen enklere, tenkte vi. Visningen var over og vi hadde fest etter salget. Pizza og smågodt, velge seg en gave i lekebutikken. Jonas våkner rastløs opp dagen etter og spør: "Ja, når drar vi til morfar? Skal vi hente hengeren nå? Skal dere ikke pakke?" Han tripper rundt og smiler fra øre til øre. Vi innser raskt feilfokuset. Vi må forklare om denne tiden. Tiden etterpå. Den lange voksne tiden der alt bare skal skje først og det bra alltid kommer etter. Om venting og tålmodighet. Skuffelsen sitter i meg enda. Ansiktet og kroppen stivnet og han ble helt stille. Å sende Jonas i barnehagen denne dagen ble tøft for oss alle. Hver eneste dag i over 4 uker frem til flyttedatoen, så vi skuffelsen og den innestengte bitterheten.
Vi har lært, at tid er relativt. Å skape forventninger hos barn er en alvorlig oppgave. De skal være realistiske og ikke gjelde for noe langt frem i tid. To uker er trolig greit. Over 4 uker venting ble for Jonas en katastrofe. Fokuser heller på små gleder i hverdagen, det som skjer akkurat nå. Spe heller på med de store gleder når de nærmer seg. Noe å tenke på.
Hva er det dere gleder dere til på Filippinene? Jeg tar et lite "dybdeintervju" i dag.
Jonas: "Jeg gleder seg til å bade i havet, henge i hengekøye og drikke is. I morga skal jeg glede meg enda mer. Skriv det!"
Jeg tar hintet og avslutter intervjuet. Nå skal vi ta lokalbussen til sentrum og dele en kake.
Vi snakkes!
Du skriver så bra, Charlotte! Gleder meg til å følge dere på reisen :) Klem Siv
SvarSlett