Lola Day Care Center

Klokka er 8. Vi slumrer dovent i senga. Sara fargelegger i boka si på gulvet, Jonas krøller seg som et egg i kosegropa mellom oss.

Sara roper plutselig begeistret: " Hør mamma, der synger alle barna til mormor!". Det er skolestart på Lola Day Care Center, mamma sin egen førskole her i Bogo. Den drives av Prosjekt Filippinene og åpnet juni i 2010. En førskole for de aller fattigste av de fattigste. Hver morgen heises flaggene, ett for Norge og ett for Filippinene. En spennende nabo å følge med på!

Det er møtetid for alle lærerne og mamma i dag og vi tilbyr å passe klassen en time. Tavlen er allerede full av tegniner av ulike frukter, hus, blomster og en paraply. Barna skal tegne samme figurer på egne ark, skrive navnet sitt og fargelegge. Jonas og Sara er med. Jeg ser plutselig flere som tegner mennesker. To voksne og to barn. Jeg ser museflettene til Sara. Plutselig ser jeg også meg selv med stor åpen munn og spisse trekantpupper som henger rett nedover. Jeg synes jeg ser litt sint ut på tegningen og fortsetter smile og prate det beste jeg kan. Håper at inntrykket bedrer seg! Vi er kanskje litt skremmende for noen. Men puppene kan jeg ikke få gjort noe med.

Alle tegningene skal vi gi videre til Vik Skule, en av vennskapsklassene til førskolen. Jonas gleder seg til å begynne i 1. klasse og fortelle om dagene han besøker Lola Day Care Center.

I morgen er det Family Day på senteret. Skoler og barnehager hjemme i Sykkylven, Molde og Ålesund har hatt omvendt julekalender og samlet inn penger, leker og klær. Vi har akkurat sortert ferdig de flotte gavene og i morgen får hvert barn med seg klær, bamser og leker til seg selv og sine søsken. Jonas og Sara tok også med seg mange leker hjemmefra og gleder seg veldig til å gi det videre til de fattige barna. I morgen skal vi kose oss sammen med egne og "lånte" barn med familie, nyte program de har øvd inn for oss, drikke brus og spise litt mat. Aller størst og tøft blir det nok uansett å gi de hver sin sårt trengte pose med klær og leker. Det er sunt å kjenne hvor utrolig heldige vi er som er født i Norge.

Tusen takk for koselige hilsner på bloggen!
Jeg ble plutselig rørt og tenkte på hvor langt borte vi er, men likevel så nære.

På gjensyn!

BOGO - frydefull magi

Regnet høljer ned, trommer på blikktaket og fosser ned i vaskevannsfatene. Barna bader nakne i regnet. Midt på natta. Vi fryder oss! Strømmen kommer og går og vannrørene punkteres en gang om dagen. Sara pumper vann fra brønnen og leker med vannet på verandaen. Jonas finner gekkoegg og lager dyrefeller. Om kvelden spiser vi middag under stjernene. Om natta våkner vi av 10 haner som kakler og galer. Gekkoene hilser fra kjøkkenet og hundene varsler besøk på stien. Palmene vifter rare skygger mot vinduet. Vi smiler og holder hånd. Ingenting er så nøye. Mobilen er avslått, klokka ligger i skuffen. Vi legger oss når vi er trøtte, våkner av barna som kryper inntil og glemmer den norske hverdagen mer og mer.

Vi bor sammen med mamma og pappa i deres andre hjem i byen Bogo på øya Cebu i Filippinene. Et fint lite hus, rett i regnskogen, men nære byen. Vi rusler rundt, smiler, vinker og sier "Hello"! Nyter de lokale barna som frydefullt løper avsted etter en en liten prat. Viser oss blåserør og veien til den lille kiosken. Den lille bambushytta der alt koster 1 peso, 10 norske øre. Pappa Lito selger godterier og ved. Bytter en hane til litt ris og brødfør sine 7 gutter. Jonas og Sara kjøper en godteri hver om dagen. Øver på å gå dit helt selv og vi bare skal titte fra verandaen. De voksne rundt om hilser sjenert. Vi er hvite og Guwapo. Nydelige. Vi føler oss egentlig bare - hvite. Og store.

Vi stuer oss sammen i en liten tricycle og rusler litt på moloen. Den lokale taxien koster 1 kr per person. Mopeden med de to ekstra sidesetene venter og kjører oss mer enn gjerne videre til det lokale kjøpesenteret. Vi er i grunn helt alene som turister. Alle smiler, gjør plass og plukker litt på håret til Sara eller klyper barna lett i øret. Vi smiler tilbake og er ydmyke. Det er stor fattigdom her og kontrastene mellom oss og dem er store. Jonas får endelig handlet vannmelonen og mangoene sine, følger spent med på den store vekta. De lurer oss godt, men det er helt greit. Noen rundt oss ler og vi ler med. Det metter nok mer for dem enn det svir for oss.

Mopeden sparkes i gang opp bakken tilbake til huset,
vekta av oss nordmenn er mer enn den er vant til.

Vi snakkes i morgen!



Siste natt i Norge

Gratis filmkanaler på kanal 17 - 29! Klart vi må takke ja til det. Bare å taste inn rom nr. Ungene fyker rundt på vårt flotte hotellrom, Kjetil rekker akkurat si: " Charlotte! Pass på hvilken kanal som kommer først da!" Vel, Kjetil fyker inn på badet og prøver lokke med seg de søte små, jeg lager meg bred og flakser med armene foran pupper, lepper, sukk og stønn. Finner ikke fjernkontrollen, lyden forhåndsinnstilt på høyt. Heftige saker. Jonas i hundre. Veldig spennende hva som skjuler seg bak meg!

Middag kl 19:30, Sara lalles i ny seng, Jonas og mamman tar ubegrensede heisturer. Løper sisten i alle etasjene. Hopper på de røde strekene. Pusser skoene i pussemaskina. Leker gjemsel og teller lysekroner. Supermamsen. Skjult agenda. Sliter ut ungen mest mulig før kort natt i nytt rom. Romstere litt, men ellers ok. Kjetil sover. Snart gjør også jeg.

I morgen -
Oslo - London - Hong Kong - Cebu. Vi snakkes!

En fantastisk hilsen!

I aller siste liten før avreise trillet det inn en sms. Vi rakk aldri møtes for en klem, men på Statoil på Moa kunne vi hente en liten hilsen. Det viste seg være en aldeles fantastisk og rørende reisegave!! "Familien Ellefsens adventure survival kit." En fullstappet liten turkoffert med lydbøker til barna, alle mulige apotekvarer, lommelege, tursekk, "viktige telefonnr" fra Irenes glade strek, ALT gjennomtenkt til minste detalj. Og ikke minst, et helt personlig brev med bilder fra vår siste hyttetur sammen, med gode ord om både lykke til og velkommen hjem.

Maren, Øystein og Rasmus - dette glemmer vi aldri! Tusen tusen takk.

Takk også til Victoria og Jannicke for husrom og lodne Lakris for snue.
Farmor og Øyvind for alene tid for Jonas og kjempe god pizza.
Onkel Håvard, Tante Annicken, Sebastian og Marius for gode stunder, husrom og hjerterom.
Tante Hedda, onkel Audun, David og Mari for koselig møte.
Marion og Oddbjørn for herlig Oslokveld.
Og ikke minst - oldemor for super pølsefest.


Nå er vi på vei!!!!
Natti natt fra Hotel Park Inn, Gardermoen, dagen før dagen.

Ducoral - en slange til besvær. To uker før avreise.

"Første dose to uker før avreise, minimum en uke mellom hver, siste dose søndag, på tante Lones sin 40 års fest, (lett å huske), oppbevares i kjøleskap, OBS barn - fylle koppen helt opp, tømme ut halve, blande i resten og drikke. En time etter mat og en time før mat. Drikkes innen to timer. Rett ned, kjapp kjapp. Ikke mat og drikke en time før og etter. Kjapp kjapp, nesten som hjemmelaget brungebærbrus. God plan " Ikke noe problem.

Søndag to uker før avreise:
kl 16:15
Jonas og jeg lager liksom bringebærbrus. Forventningen er høy. Fylle, bruse, tømme, blande. Pedagogisk og fint. Ikke helt i smak, men pytt pytt. Jonas er flink og drikker alt. Sara smaker en dråpe og nekter mer. Ferdig med den saken. Søler ut litt med vilje. Høy stressfaktor. Dårlig stemning.

kl 16:45
Sara lokkes med Hello Kitty koffert. Helt ny og magisk. Noe som rister i den. "Nei takk, jeg har fått gaver allerede. Jeg trenger ikke den der." Med lengsel i blikket lar hun være. Hun kan ikke lures og stemningen synker. Mye.

kl 17:05
Vi blander Cola og julebrus i vaksina. Mengden øker og øker. For hver ny blanding blir det enda mer å få i seg. Sara vil fortsatt ikke ha dette her. Søler mer på duken. Blir sulten og vil ha middag. Vaksina settes i kjøleskapet.  Ett halvt glass har plutselig blitt til to kopper dårlig brus!

kl 17:10
Jonas kommer på at han også må få cola og julebrus. Vi har nok med "prosjekt Sara" og gir han den nesten fulle en og en halv literen. Får ordne seg et glass selv. Glemmer følge med. Kommer på at han også vil ha premie. Det loves is. Til begge. Men da må Sara drikke opp vaksina først.

kl 17:45
Fortsatt ikke fremgang. Middag serveres. Vi er engstelige for effekten av vaksina. Skal ikke blandes med mat. Vel vel, life must go on. Maten spist opp. Starter ny strategi. Jeg blir monstermamma. Gidder ikke mer. Roper stående over hele gjengen: " Sett deg ned og drikk opp den koppen ellers henter jeg en slange og tømmer det ned i halsen på deg!!! " Kjetil ser stygt på meg, men i vår fotvilelse ser vi at trusselen virker. Tror vi enes om å opprettholde strategien.

kl 19:30
Vaksina er tømt. 3 timer hyl, skrik, snørr, tårer, trusler, bønner, strategier, belønninger. Alle har fått hilst på gærne mamman. Sara er svett, kvalm og helt oppblåst etter vaksine kombinert med store mengder brus, is og middag. Sitter fornøyd med ny Hello Kitty koffert. Den var visst super likevel. 

Jonas hadde vi helt glemt. Med høy partyfaktor og is rennende nedover haka hopper en gira gutt opp og ned på stuegulvet foran oss. Opp ned i sofaen. Høy på 1 liter gjenglemt cola og is. Kjetil kommenterer i det stille, at "den eneste slangen Sara faktisk vet om er ..." Ja jeg tar den. Monstermamman. Pedagogen.

Hva leter vi etter

Malaysia 2001. Tiden stopper opp for bare oss to. Nærhet helt uten grenser.

Vi leter etter kjærestetiden. Tiden da barna venter søvning på en ny dag under myggnettingen eller løper ivrig rundt på stranden og har glemt oss helt, bare for et lite øyeblikk. Tiden vi skal elske hverandre. Ikke være mamman eller pappan, men være "jeg elsker deg". Ett knuff i armen, kjærlighetssymbolet vårt, "jeg elsker deg" - knuff knuff.

Snart reiser vi ut og skal finne tilbake.   

Forberedelser

10. desember tar jeg LASEK og gleder til loffetur uten linser i alle bager og vesker. Tørre øyne som suger etter luft. Kjetil er allerede ferdigoperert og ser bra nå. Det går ikke helt som planlagt med meg og i full vigør med tåkesyn og nylig innflyttet i 130 år gammelt hus for dverger, går det hardt utover både hode, tær, rygg og armer. Vi dulter oss rundt, pakker oss ut og i hverandre og synes vår lille tilværelse er ganske søt, men også rar og stressende. Kjetil tar ungene, juleverkstedet og nedvasken, julen går i sin gang, men forberedelsene får vente. Jeg ser ingenting, får ikke gjort noen ting. To voksne i plutselig barnehagefri. Vi er barnas nye lekekamerater. Heftig. 70 kvadrat til å snuble i hverandre på let etter tiden, nærheten. Vi er på hyttetur, i eget hjem, men kommer ikke særlig videre.

 2. juledag feires 20 års konfirmasjonstreff. Ett etterlengtet sprell og tåen knekker i dodøra.  En herlig aften som ender godt, men lite praktisk.

Det kan være like greit å legge seg på Murphys lov med en gang. " Det som kan gå galt, går galt." Dermed kan det også bare gå en vei videre i forberedelsene - nemlig OPPOVER!

I dag er det 18 dager til avreise Filippinene. 10 dager til avreise Sykkylven - Drammen. Bloggen er opprettet, abbonement oppsagt, telefon, tv og internet stoppet, posten på vent, adresseendringer sendt, bytte helsestasjon gjennomført, regninger på autogiro, mini PC skaffet, tenner trukket, lege- og behandlingstimer avsluttet, NAV i orden, samordnet opptak barnehage og innskriving skole i boks, pass sjekket, visum ok bestilt, vaksiner stukket, varmepumpe instalert. Tja kanskje vi har kommet et stykke likevel? Det går OPPOVER!

Nå gjenstår julebrevet, synet, tåa, ordne flyttekassene rundt senga, lete etter kjærestetiden, forventningene, pakke sekken, tiden og nærheten. Vi begynner med det siste først. Nå er det pølsefest med ett barn på hvert fang. Ser Istid 3 for 24 gang og undres fortsatt over barns enkle gleder. Vi gleder oss med dem.

Forventninger

"Sara i hengekøya si. Jonas boffer oppå magen min og mamma står og ser på." Sara 3 år.

Sara og Jonas begynner glede seg. Vi snakker litt hver dag om Filippinene, men ikke så mye. 18 dager er lenge å vente for små barn. Det er lettere for dem å glede seg til fiskepinner til middag.

Jonas gledet seg veldig til å selge huset på Godøya. Da skulle han flytte til morfar og være nabo og spikre i saghuset hans. Han ble tidlig med i prosessen og lærte ivrig om både takstmann og megler. Vi gledet oss veldig over de positive forventningene. Vi slappet godt av i forebyggelse av savn etter barnehagen og nære venner, fokuserte mer på det positive, det han så frem til. Å glede seg til noe på denne måten ville naturligvis gjøre flyttingen enklere, tenkte vi. Visningen var over og vi hadde fest etter salget. Pizza og smågodt, velge seg en gave i lekebutikken. Jonas våkner rastløs opp dagen etter og spør: "Ja, når drar vi til morfar? Skal vi hente hengeren nå? Skal dere ikke pakke?" Han tripper rundt og smiler fra øre til øre. Vi innser raskt feilfokuset. Vi må forklare om denne tiden. Tiden etterpå. Den lange voksne tiden der alt bare skal skje først og det bra alltid kommer etter. Om venting og tålmodighet. Skuffelsen sitter i meg enda. Ansiktet og kroppen stivnet og han ble helt stille. Å sende Jonas i barnehagen denne dagen ble tøft for oss alle. Hver eneste dag  i over 4 uker frem til flyttedatoen, så vi skuffelsen og den innestengte bitterheten.

Vi har lært, at tid er relativt. Å skape forventninger hos barn er en alvorlig oppgave. De skal være realistiske og ikke gjelde for noe langt frem i tid. To uker er trolig greit. Over 4 uker venting ble for Jonas en katastrofe.  Fokuser heller på små gleder i hverdagen, det som skjer akkurat nå. Spe heller på med de store gleder når de nærmer seg. Noe å tenke på.



Hva er det dere gleder dere til på Filippinene? Jeg tar et lite "dybdeintervju" i dag.

Sara: "Jeg drømmer om rosa prinsessefisker med gult på. Jonas skal dykke og fange dem med maska si og vi skal spise dem til middag. Ute under stjernene." "Og så skal vi sove lenge i hengekøya!"

Jonas: "Jeg gleder seg til å bade i havet, henge i hengekøye og drikke is. I morga skal jeg glede meg enda mer. Skriv det!"

Jeg tar hintet og avslutter intervjuet. Nå skal vi ta lokalbussen til sentrum og dele en kake.

Vi snakkes!